Agra

Da har jeg altså sett Taj Mahal. Jeg skulle gjerne kunne sagt noe litt blasert, eller poengtert at det var nå ikke SÅ spesielt eller noe slikt, men det var det.

Vi dro til Agra per tog. Byen der Taj ligger har jo rykte på seg for å være forferdelig turistifisert, og det stemmer. Men å ankomme var ganske rolig - prepaid autorickshaw til helt greit hotell vi hadde bestilt på telefon gjorde at det var veldig lite pes å ankomme. Rundt Taj også var det egentlig ganske rolig, og selve bygget er altså helt fantastisk. Kameraet til Elin konka selvfølgelig akkurat mens vi var på det som kanskje er anerkjent som det vakreste stykket arkitektur i verden, men det er jo sånt som skjer. (kameraet lever igjen nå.)

Etterpå gikk turen til Fatepuhr Sikri - byen bygd av stormogulen Akbar for å være den nye hovedstaden hans. Også knallkult, særlig pga. alt jeg har lest om Akbar i det siste. Den siste Rushdie-romanen er jo for en stor del satt nettopp i den byen, og han har visst gjort researchen sin - det var ganske kult å se mange av de stedene som dukker opp i boka. Men selv uten å ha lest den ville det definitivt vært knall. Utrolig imponerende arkitektur, toppet av en kjempeseng som keiseren sov i! (Stor nok til å stå oppreist under.)

Det eneste som var å utsette her var at turist-mas-aspektet av Agra inntraff for fullt. Det er en overflod av folk som tilbyr sine tjenester som guider, og ikke tar nei for et svar. Kombinasjonen av at jeg har lest masse om stedet (også mer seriøst enn en roman vel og merke) og at Rough Guiden vår hinter om at en god del av det guidene på disse stedene har å si er funnet opp gjorde at vi ikke var så ivrige på det. Jeg klarte å ikke miste besinnelsen, men det er vel noe av det mest irriterte jeg har vært i India. Heldigvis ble det toppet litt etter da vi så en voksen mann som skrev på veggen i det fem hundre år gamle palasset med grønn tusj. Folk er spesielle.
Men altså: irritasjon til tross var det definitivt fantastisk.
Jeg innså i ettertid at jeg bare hadde mitt tidspunkt der man går lei av at alt er littegranne slitsomt i India akkurat på dette tidspunktet, men det klarte heldigvis ikke å ødelegge humøret mitt. Og bra var det, for mer stress skulle det bli!

Vi skulle ta toget til Delhi, og hadde overgang derfra til Bikaner. En time og et kvarter, på en kvarters taxitur - burde gå greit. Regnestykket ble dessverre litt skjeve når toget var en halvtime forsinket ved ankomst til Agra, og ble enda en halvtime forsinket innen det nådde Delhi. Vi rakk faktisk akkurat å se toget vårt rulle ut av stasjonen, og det er akkurat så irriterende som en tror når en ser det i dårlige filmer. (Særlig fordi en tror at det bare skjer i dårlige filmer.)

Vi skulle egentlig til Bikaner for å stikke på kamelsafari, og hadde alt booket. Men for at dette skulle gå opp når vi missa dette toget ble det en stor sekk med stress og omtrent rett fra buss til kamel, og vi bestemte oss for å droppe det. Det ender godt, for det betyr at vi har hatt noen ganske ålreite dager i Delhi og slappa litt av, og det kan være bra.

I morgen tidlig klokken fem kommer nemlig Magnus med flyet, og da har vi tenkt å møte ham på flyplassen. Han har to uker på seg i India, så det kan bli et ganske tett program... da er det mulig disse relativt avslappende dagene vil komme godt med.

Chai drukket: 133
Apekatter sett: 138
(tre av sistnevnte var lenket hos en sånn omreisende apekattmann. Ikke så kult.)

Indpur

Skulle ha lagt ut dette innlegget foer, for det er noen dager siden jeg kom hjem fra landsbyen naa. Men de siste dagene i Dharamsala har vaert studiedager, dermed er det altsaa blitt to uker siden sist jeg skrev noe med faktisk innhold. Utenom studier har de siste dagene stort sett bragt shopping, saa jeg tenker ikke aa skrive saa mye mer om det. Langt stoerre inntrykk gjorde det aa reise til Indpur, der altsaa Elins gamle (min nye( venn Arun bor med familien sin.

Naar vi tok den tretimers taxituren fra McLeod Ganj visste jeg paa ingen maate hva jeg gikk til. Jeg hadde en ide om at det k0m til aa bli veldig annerledes, og det hadde jeg forsaavidt rett i. Varmere velkomst tror jeg aldri at jeg har faatt noe sted. Ungene sov naar vi ankom saa det var foerst og fremst Kiran, kona til Arun, som tok imot oss. Vi fikk nydelig mat, og satt og prata til langt paa natt. Saa gjorde Arun noe saa bibelsk som aa vaske foettene vaare. En ganske kulturelt fjern og bibelsk ting i utgangspunktet, men det hadde overraskende paavirkning paa meg. Naar en vet hvor urent foetter i utgangspunktet er, blir det en ganske stor gest, saerlig naar han som gjoer det er hoeykaste-brahmin. Som sagt, en fantastisk mottagelse.

Senere fikk vi moett resten av familien. Eldste datter Chandrika paa 14, som passet paa oss og soerget for at ingen maste for mye paa oss og at vi fikk mat i riktig tid - Arsha paa 11, guttejente med stor forkjaerlighet for aa laane laptopper - og yngstemann Krishna paa 8, mer enn gjennomsnittlig glad i fyrverkeri. Vi moette ogsaa Aruns far Kuldip, som ga meg en oppskrift paa alu mattar, og mor Urmila som jeg ikke fikk kommunisert saa mye med, men som ble veldig glad naar hun kunne forsyne meg en ekstra gang med ris.

Jeg har jo skrevet litt om mat foer, men det er verdt aa nevne igjen. Om jeg skulle ha noe aa innsi paa maten maatte det vaere at det en gang i blant kanskje var litt vanskelig aa ikke maatte forsyne seg en gang til - men det er jo slett ikke det verste. Alt var vegetarisk, det er tross alt en brahmin-familie. Ellers var foerste dag i landsbyen en god indikator paa hvordan det som regel var. Mye sitting og avslapning, en liten spasertur ned til torvet, og en liten titt paa den enorme frukthaven. Men etter en par dager fikk pipen en annen laat. Da var det nemlig en function.

Function
Som i sosial tilstelning. Det var bursdagen til Krishna, og i anledning en feiring av gudinnen Durga skulle det vaere en stor feiring. Vi hadde ikke helt bilde paa hvor stor anledningen var foer selve dagen. Det startet lite nok, med et familierituale med bygging av hellig baal i stua. (Har sine fordeler aa ikke ha vegg-til-vegg-teppe.) Saa var det en del fler som kom, og det var synging av religioese hymner i familietempelet. Saa kom det en bataljon folk fra fjernt og naer og aat opp over 300 kg mat.
Den siste biten var ganske imponerende.
Vi fikk aeren av aa spise sammen med borgermesteren, paa taket, og jeg fikk med en god mengde fans blant de lokale skoleguttene. Jeg og Elin stakk oss unna paa rommet naar tempoet ble for hoeyt, men det trengtes stort sett ikke, og det var fantastisk goey! En del av tilbedelsen var en gjeng musikere som spilte hele natt igjennom, og braakjekk som jeg er tok jeg paa meg aa sitte opp sammen med Arun. Vel verdt det, men det var ikke direkte vondt aa legge seg heller. Jeg er redd jeg ikke laerte spesielt mye om oegler av National Geographic-programmet paa hindi jeg saa paa den siste timen foer det var soving.

Ellers var det ganske saa rolig. Hadde en finfin utflukt til det tempelet Arun jobbet i foer, satt og hang for meg selv i huset til gamlefar og kikket paa bilder, chai paa senga hver dag. Jeg mistenker at paa lang sikt kunne det aa ha relativt liten frihet til naar en vil spise eller hva-det-maatte vaere, og aa plutselig maatte vaere i et annet hus en par timer e.l. bli slitsomt. Men naar det dreide seg om en par dager var det direkte behagelig.

Videre planer
Naa er som sagt tilbake i Dharamsala, og bor denne gangen paa Bhagsu-siden - der tempelet til Arun er. Vi bor litt oppe i fjellsiden paa et veldig behagelig gjestehus, og har forsoeksvis slappet av innimellom oppgaveskrivinga. Jeg hadde ambisioese planer om aa ta opptil flere kurs naar jeg kom oppover til Dharamsala, men det har det blitt heller lite av.

I morgen tar vi en tur innom Indpur uten Arun for aa si hadet til familien. Vi blir en natt, og saa skal vi hive oss paa veien igjen. Resten av turen faar nok et litt for hoeyt tempo til at noe kursing blir aktuelt, men turisme tror jeg til gjengjeld det skal bli bra med. Foerste stopp er Delhi, og derfra blir det Rajahstan og kamelsafari - inshallah.

Chai drukket: 122
Apekatter sett: 93

Aper vs. te

Maktbalansen skiftet den 11. oktober.

Noe mer saklig kommer senere.

Chai drukket: 105
Apekatter sett: 90

Lucknow + Dharamsala

De første timene i Lucknow var ikke så supre som de kunne ha vært. Været var varmt, klokka var tidlig på dagen, og vi hadde bestemt oss for å vente noen timer med å sjekke inn på hotell siden de fleste hadde 24-timers utsjekk. Å lete etter frokost tok cirka en time gåing rundt omkring, med de mest pågående rickshawsjåførene jeg har vært borti som stadig tilbød skyss til en rekke steder vi ikke hadde tenkt oss til. Kombinert med litt dårlig søvn på toget var ikke dette noen idealsituasjon. Når vi til slutt fikk frokost var det som burde vært varmt kaldt og alt i alt var det ganske guffent. Dette skulle heldigvis ikke være toneangivende for matopplevelsene i Lucknow ellers.

Selvsagt fikk vi oss etterhvert hotell, og fint var det og. Vi fikk sett flere interessante historiske steder mens vi var der, inklusive en par palasser og Residencyen der masse engelskmenn satt beleira i fem måneder under sepoy-opprøret. Dette var definitivt interessant, men når det gjelder Lucknow vil jeg legge hovedvekten på mat.

Lucknow var en del av Mogulriket frem til 1700-tallet, da nawaben (kongen) der fikk sparken fra en viktig posisjon i Delhi fordi han var sjia-muslim. Da løsrev Lucknow seg, og dets rike ble sentralt som et maktsenter for sjia-muslimer. Mer viktig forble det sentralt som et senter for berømte matlagingstradisjoner, og det med rette. En restaurant-eiende kamerat av Elin i Varanasi anbefalte oss tre restauranter som vi rakk innom:

Shakhawat

Med en typisk indisk adresse som "i nærheten av den og den klubben" var det såvidt vi fant frem. Shakhawat lå i ei gate som så ut som et boligområde uten noe annet åpenbart kommersielt i nærheten, men når vi først fant frem var det vel verdt det. Med kjøkkenet på gata utenfor, som standarden er på skikkelig indiske dhabaer, og rå løk servert ved ankomst var det en bra stil på stedet.
Vi spiste boti kabab og galawat kabab som vi pakket selv i parantha. Hva som var hva av de to vet jeg ikke, men den ene så veldig ut som grov leverpostei, og begge deler var utrolig godt. Leverposteibabben var kraftigere krydret og mektigere, mens den andre var nok noe en enklere kunne spist enorme mengder var.

Tunday Kebab

Her skulle vi egentlig hilse en av kokkene fra Santosh, men han var selvsagt ikke på jobb dagen vi var der. Maten var likevel bra. God og sterk chicken masala. (Men kanskje -litt- mye kardemomme.) Og en biryani med safran som var til å dø for. Spiste også en bit beef kebab, som sannsynligvis var nettopp ku og ikke bøffel - blir nok ikke igjen i India, gitt.

Prakash

Avslutning på fråtseferien i Lucknow var kulfi på denne plassen, altså sør-asiatisk iskrem med rosevann. Vi fikk pistasjutgaven og den var latterlig god. Vi sto riktignok over vermicellien som egentlig skal være med, siden denne lå i kjeler og ble avkjølt med en stadig smeltende isblokk. Vannet i provinshovedstader er neppe til å stole på.


Etter Lucknow tok vi tog til Chakhi Bank, og deretter drosje de ca. tre timene til Dharamsala. Føles spesielt å betale like mye for en tretimers drosjetur som en vanlig drosjetur hjem etter byen, men jeg klager ikke.



Dharamsala

Er der vi har vært de siste dagene. Et fredelig sted i Himalaya, der Dalai Lama har eksilregjeringa si. Utsikten er fabelaktig, og stemninga er veldig rolig. Naturlig nok er det dog plenty andre backpackere her, men det er jo trivelig. Vi pratet blant annet med en ire, en nederlender og en belgier som var med i en gjeng som hadde kjørt buss fra Europa via midt-østen og nå til India. Mye folk med andre ord. I morra skal vi til den landsbyen der Elin er kjent fra før og tilbringe noen dager der. Har troa på det!

Chai drukket: 73
Apekatter sett: 90

Varanasi

Da har vi altsaa vaert ni dager i Varanasi. Det er som tidligere nevnt en av de aller helligste byene i India, med ghater (trapper) ned til elva der pilgrimer bader, og der mange elvebegravelser finner sted.
(Flere bilder fra Varanasi her.)


Bortsett fra turen til Sarnath har vi ikke gjort saa mange store ting. Hovedsaklig har det vaert avslapning, gjerne nede ved ghatene (trappene til Ganges), og det er slett ikke aa forakte. Eneste problem med aa gaa tur langs elva er at man kan risikere aa bli mast paa om baat. De fleste gir seg naar man sier paa en kos maate at man ikke trenger, men slett ikke alle. Jeg hadde en ganske artig samtale med en ung fyr som gikk omtrent slik:

- Vil du ha baat?
- Nei, trenger ikke.
- Skal faa for en veldig god pris!
- Men... om jeg ikke trenger det kan da prisen umulig vaere god?

Ikke fryktelig vittig egentlig, men baade jeg og han lo ganske godt av det der og da.



Men noe har vi da gjort. Vi tok en tur til Benares Hindu University en dag. Enormt omraade, ikke mer enn 14 000 studenter. Det var ganske lurt aa ta rickshaw til portene, som var like greit, siden vi vimset en kilometer eller saa bare for aa finne ut hvor paa universitetsomraadet vi var. Men, fint og stort, og med et ganske trivelig tempel.

En annen utflukt skulle bringe oss til Pilgrims Book House. Dette er en kjede bokhandler, som ogsaa har butiker i Delhi og Nepal. Dessverre hadde det nettopp regnet tungt den dagen vi skulle dit, saa hele gata som skulle lede til bokhandelen var oversvoemt! Det fristet lite aa traakke barfot gjennom hoeyt vann der man ikke saa bunnen i India, saa vi proevde aa finne en annen rute uten hell. Vi maatte vente en par toerre dager foer vi orket oss tilbake, men naar vi foerst fikk til aa komme oss dit var det riktig koselig! Toetasjers bokhandel med litt tilfeldig utvalg, og veldig trivelig service. Pakker fikk man sendt derfra og.

Ellers har jeg naa proevd det som kalles paan. Betelnoett, tobakk og litt diverse rosevann og saant pakket inn i et blad som deretter tygges. Gjoer at det spyttet ditt ser litt ut som blod, og er ekstra populaert blant litt lavere klasser av indere. Saapass at karen jeg kjoepte det av var veldig overrasket, lurte paa om jeg tulle, tilboed meg den mildere varianten, og til slutt ga meg den gratis. Jeg tok med meg dette bladet paa hotellrommet for aa proeve. Det var, kanskje overraskende, slett ikke saa verst. Men som ikkeroeyker er ikke nikotintoleransen min stoerre enn at jeg spyttet den ut rimelig raskt. Dessverre kom jeg ikke paa foer etterpaa at dette kanskje burde vaert fotodokumentert. Enda en opplevelse rikere, antar jeg.

Men fint har det altsaa vaert. Naa har vi akkurat tatt natt-toget til Lucknow, og der blir det vel aa feire Gandhi Day. Det hoeres storslagent ut, men betyr hovedsaklig at banken er stengt.

Chai drukket: 65
Apekatter sett: 82