Jodda, da var det lenge siden sist igjen, men det har sin naturlige forklaring: I Rajahstan var det litt for travelt til at jeg orket, i Goa var det litt for avslappende til at jeg orka. Men altsaa:
Magnus kom til Delhi, og vi hentet ham paa morgenen per fly. Paa tross av at vi har tilbragt skremmende mye tid der fra foer hadde vi sett lite, saa vi tok anledningen til aa bedrive til sightseeing. Vi ble dog ikke lenge i Delhi, men tok toget til Jodhpur.
Rajahstan - Jodhpur og Jaipur
Jodhpur, den blaa byen, var ganske saa fantastisk. Fra taket paa hotellet vaart hadde man en fin utsikt til de blaamalte husene som preger bysentrum. En tur til det lokale fortet med omvisning boed paa enda bedre utsikt, og var en kul opplevelse i seg selv. Vi bodde i et femhundre aar gammelt bygg som familien som eide det drev som hotell, og et koselig et var det ogsaa. Og bra var det, for paa grunn av div sykdom ble det til at en god del tid ble tilbrakt der. Ellers var Jodhpur ganske lite masete, men heller ikke en av de mest nevneverdig koselige byene vi har vaert i.
Ekstra moro var det naar vi skulle ta toget videre, sto opp klokk fem, og det viste seg at seks-toget var kansellert. Heldigvis kunne vi tilbringe noen timer paa et tidlig frokost-aapent hotell i naerheten som det sto om i guiden vaar. Vi ble etter litt frem og tilbake enige om aa rett og slett ta en taxi til neste by i stedet, for aa spare tid og for aa gjoere det enklest mulig. Det viste seg at taxien var fremme en time eller to -etter- det neste toget etter diverse somling, inklusive en tur til flyplassen. (Han mente vi hadde sagt vi skulle dit. Naar vi hoerte ham spoerre om retninger til flyplassen var jeg aapenbart litt for subtil naar jeg sa "we're not going to the airport". Godt aa vite neste gang.) Men vi kom frem!
Og i Jaipur bodde vi i Singvi's Haveli, i foelge baade Rough Guide og venner av oss som har bodd der foer det beste hotellet i Rajahstan. Og det var virkelig baade flott, hyggelig, og til og med billig! Vi brukte mye tid paa paafulgrestauranten paa taket. Utover det fikk vi tatt en titt paa den rosa bykjernen, Jantar Manter (enorme astronomiske instrumenter) og enda et palass. Det var fantastisk, men jeg begynte paa det tidspunktet aa merke at jeg har gjort nok sightseeing for en stund. Det passet bra, siden det neste som sto paa dagsordenen var aa ta innenlands fly til Goa.
Goa - Benaulim
Ingen skal paastaa at det var stress her. Vi hadde valgt oss den sandstranda med minst partyprofil paa kysten, og det viste seg aa vaere et godt valg. Etter en par netter i landsbysentrum flyttet jeg og Elin ned til hytter paa stranda, og det ble ikke mindre fint etter dette. Grillet, ferskfisket fisk stort sett hver dag, fint badevann, og kose strandhytter med god mat langs stranda. Skulle det vaere et skaar i gleden maatte det vaere strandselgerne, som kunne vaere ganske innpaaslitne, men i det store og hele hadde det lite aa si.
Min opprinnelige plan om aa dra til gamle-Goa ble forkastet til fordel for aa bare sloeve paa stranda i fem dager, et valg jeg staar helhjertet for. Om jeg bare skriver om sloeving og spising av god mat er det vel fordi det var lite annet som skjedde. Vi tok riktignok en fisketur en gang, og betalte relativ blodpris for aa fiske med litt primitive redskaper. De fiskene vi faktisk fikk saa ut som lillebroedrene til fisk man pleier aa kaste ut i Norge, saa det ble ikke saa mye fangst akkurat. Paa den andre siden er baattur aldri aa forakte!
Men naa gaar altsaa turen mot en slutt. Er i Bombay naa, saa kommer vel snarlig et innlegg om denne (trivelige!) byen ogsaa. Og det blir vel det siste. Men jeg kan ikke si det er veldig vemodig - faar alltids anledningen til aa reise igjen, og jeg merker at jeg naa har begynt aa irritere meg litt over at alle proever aa selge meg noe. Elin sier det er ganske vanlig den siste uka. Tenker det blir greit aa komme hjem ogsaa, men jeg ser ikke frem til aa bytte ut vaeret.
Chai drukket: 134
Apekatter sett: 140
torsdag 12. november 2009
torsdag 29. oktober 2009
Agra
Da har jeg altså sett Taj Mahal. Jeg skulle gjerne kunne sagt noe litt blasert, eller poengtert at det var nå ikke SÅ spesielt eller noe slikt, men det var det.
Vi dro til Agra per tog. Byen der Taj ligger har jo rykte på seg for å være forferdelig turistifisert, og det stemmer. Men å ankomme var ganske rolig - prepaid autorickshaw til helt greit hotell vi hadde bestilt på telefon gjorde at det var veldig lite pes å ankomme. Rundt Taj også var det egentlig ganske rolig, og selve bygget er altså helt fantastisk. Kameraet til Elin konka selvfølgelig akkurat mens vi var på det som kanskje er anerkjent som det vakreste stykket arkitektur i verden, men det er jo sånt som skjer. (kameraet lever igjen nå.)
Etterpå gikk turen til Fatepuhr Sikri - byen bygd av stormogulen Akbar for å være den nye hovedstaden hans. Også knallkult, særlig pga. alt jeg har lest om Akbar i det siste. Den siste Rushdie-romanen er jo for en stor del satt nettopp i den byen, og han har visst gjort researchen sin - det var ganske kult å se mange av de stedene som dukker opp i boka. Men selv uten å ha lest den ville det definitivt vært knall. Utrolig imponerende arkitektur, toppet av en kjempeseng som keiseren sov i! (Stor nok til å stå oppreist under.)
Det eneste som var å utsette her var at turist-mas-aspektet av Agra inntraff for fullt. Det er en overflod av folk som tilbyr sine tjenester som guider, og ikke tar nei for et svar. Kombinasjonen av at jeg har lest masse om stedet (også mer seriøst enn en roman vel og merke) og at Rough Guiden vår hinter om at en god del av det guidene på disse stedene har å si er funnet opp gjorde at vi ikke var så ivrige på det. Jeg klarte å ikke miste besinnelsen, men det er vel noe av det mest irriterte jeg har vært i India. Heldigvis ble det toppet litt etter da vi så en voksen mann som skrev på veggen i det fem hundre år gamle palasset med grønn tusj. Folk er spesielle.
Men altså: irritasjon til tross var det definitivt fantastisk.
Jeg innså i ettertid at jeg bare hadde mitt tidspunkt der man går lei av at alt er littegranne slitsomt i India akkurat på dette tidspunktet, men det klarte heldigvis ikke å ødelegge humøret mitt. Og bra var det, for mer stress skulle det bli!
Vi skulle ta toget til Delhi, og hadde overgang derfra til Bikaner. En time og et kvarter, på en kvarters taxitur - burde gå greit. Regnestykket ble dessverre litt skjeve når toget var en halvtime forsinket ved ankomst til Agra, og ble enda en halvtime forsinket innen det nådde Delhi. Vi rakk faktisk akkurat å se toget vårt rulle ut av stasjonen, og det er akkurat så irriterende som en tror når en ser det i dårlige filmer. (Særlig fordi en tror at det bare skjer i dårlige filmer.)
Vi skulle egentlig til Bikaner for å stikke på kamelsafari, og hadde alt booket. Men for at dette skulle gå opp når vi missa dette toget ble det en stor sekk med stress og omtrent rett fra buss til kamel, og vi bestemte oss for å droppe det. Det ender godt, for det betyr at vi har hatt noen ganske ålreite dager i Delhi og slappa litt av, og det kan være bra.
I morgen tidlig klokken fem kommer nemlig Magnus med flyet, og da har vi tenkt å møte ham på flyplassen. Han har to uker på seg i India, så det kan bli et ganske tett program... da er det mulig disse relativt avslappende dagene vil komme godt med.
Chai drukket: 133
Apekatter sett: 138
(tre av sistnevnte var lenket hos en sånn omreisende apekattmann. Ikke så kult.)
Vi dro til Agra per tog. Byen der Taj ligger har jo rykte på seg for å være forferdelig turistifisert, og det stemmer. Men å ankomme var ganske rolig - prepaid autorickshaw til helt greit hotell vi hadde bestilt på telefon gjorde at det var veldig lite pes å ankomme. Rundt Taj også var det egentlig ganske rolig, og selve bygget er altså helt fantastisk. Kameraet til Elin konka selvfølgelig akkurat mens vi var på det som kanskje er anerkjent som det vakreste stykket arkitektur i verden, men det er jo sånt som skjer. (kameraet lever igjen nå.)
Etterpå gikk turen til Fatepuhr Sikri - byen bygd av stormogulen Akbar for å være den nye hovedstaden hans. Også knallkult, særlig pga. alt jeg har lest om Akbar i det siste. Den siste Rushdie-romanen er jo for en stor del satt nettopp i den byen, og han har visst gjort researchen sin - det var ganske kult å se mange av de stedene som dukker opp i boka. Men selv uten å ha lest den ville det definitivt vært knall. Utrolig imponerende arkitektur, toppet av en kjempeseng som keiseren sov i! (Stor nok til å stå oppreist under.)
Det eneste som var å utsette her var at turist-mas-aspektet av Agra inntraff for fullt. Det er en overflod av folk som tilbyr sine tjenester som guider, og ikke tar nei for et svar. Kombinasjonen av at jeg har lest masse om stedet (også mer seriøst enn en roman vel og merke) og at Rough Guiden vår hinter om at en god del av det guidene på disse stedene har å si er funnet opp gjorde at vi ikke var så ivrige på det. Jeg klarte å ikke miste besinnelsen, men det er vel noe av det mest irriterte jeg har vært i India. Heldigvis ble det toppet litt etter da vi så en voksen mann som skrev på veggen i det fem hundre år gamle palasset med grønn tusj. Folk er spesielle.
Men altså: irritasjon til tross var det definitivt fantastisk.
Jeg innså i ettertid at jeg bare hadde mitt tidspunkt der man går lei av at alt er littegranne slitsomt i India akkurat på dette tidspunktet, men det klarte heldigvis ikke å ødelegge humøret mitt. Og bra var det, for mer stress skulle det bli!
Vi skulle ta toget til Delhi, og hadde overgang derfra til Bikaner. En time og et kvarter, på en kvarters taxitur - burde gå greit. Regnestykket ble dessverre litt skjeve når toget var en halvtime forsinket ved ankomst til Agra, og ble enda en halvtime forsinket innen det nådde Delhi. Vi rakk faktisk akkurat å se toget vårt rulle ut av stasjonen, og det er akkurat så irriterende som en tror når en ser det i dårlige filmer. (Særlig fordi en tror at det bare skjer i dårlige filmer.)
Vi skulle egentlig til Bikaner for å stikke på kamelsafari, og hadde alt booket. Men for at dette skulle gå opp når vi missa dette toget ble det en stor sekk med stress og omtrent rett fra buss til kamel, og vi bestemte oss for å droppe det. Det ender godt, for det betyr at vi har hatt noen ganske ålreite dager i Delhi og slappa litt av, og det kan være bra.
I morgen tidlig klokken fem kommer nemlig Magnus med flyet, og da har vi tenkt å møte ham på flyplassen. Han har to uker på seg i India, så det kan bli et ganske tett program... da er det mulig disse relativt avslappende dagene vil komme godt med.
Chai drukket: 133
Apekatter sett: 138
(tre av sistnevnte var lenket hos en sånn omreisende apekattmann. Ikke så kult.)
tirsdag 20. oktober 2009
Indpur
Skulle ha lagt ut dette innlegget foer, for det er noen dager siden jeg kom hjem fra landsbyen naa. Men de siste dagene i Dharamsala har vaert studiedager, dermed er det altsaa blitt to uker siden sist jeg skrev noe med faktisk innhold. Utenom studier har de siste dagene stort sett bragt shopping, saa jeg tenker ikke aa skrive saa mye mer om det. Langt stoerre inntrykk gjorde det aa reise til Indpur, der altsaa Elins gamle (min nye( venn Arun bor med familien sin.
Naar vi tok den tretimers taxituren fra McLeod Ganj visste jeg paa ingen maate hva jeg gikk til. Jeg hadde en ide om at det k0m til aa bli veldig annerledes, og det hadde jeg forsaavidt rett i. Varmere velkomst tror jeg aldri at jeg har faatt noe sted. Ungene sov naar vi ankom saa det var foerst og fremst Kiran, kona til Arun, som tok imot oss. Vi fikk nydelig mat, og satt og prata til langt paa natt. Saa gjorde Arun noe saa bibelsk som aa vaske foettene vaare. En ganske kulturelt fjern og bibelsk ting i utgangspunktet, men det hadde overraskende paavirkning paa meg. Naar en vet hvor urent foetter i utgangspunktet er, blir det en ganske stor gest, saerlig naar han som gjoer det er hoeykaste-brahmin. Som sagt, en fantastisk mottagelse.
Senere fikk vi moett resten av familien. Eldste datter Chandrika paa 14, som passet paa oss og soerget for at ingen maste for mye paa oss og at vi fikk mat i riktig tid - Arsha paa 11, guttejente med stor forkjaerlighet for aa laane laptopper - og yngstemann Krishna paa 8, mer enn gjennomsnittlig glad i fyrverkeri. Vi moette ogsaa Aruns far Kuldip, som ga meg en oppskrift paa alu mattar, og mor Urmila som jeg ikke fikk kommunisert saa mye med, men som ble veldig glad naar hun kunne forsyne meg en ekstra gang med ris.
Jeg har jo skrevet litt om mat foer, men det er verdt aa nevne igjen. Om jeg skulle ha noe aa innsi paa maten maatte det vaere at det en gang i blant kanskje var litt vanskelig aa ikke maatte forsyne seg en gang til - men det er jo slett ikke det verste. Alt var vegetarisk, det er tross alt en brahmin-familie. Ellers var foerste dag i landsbyen en god indikator paa hvordan det som regel var. Mye sitting og avslapning, en liten spasertur ned til torvet, og en liten titt paa den enorme frukthaven. Men etter en par dager fikk pipen en annen laat. Da var det nemlig en function.
Function
Som i sosial tilstelning. Det var bursdagen til Krishna, og i anledning en feiring av gudinnen Durga skulle det vaere en stor feiring. Vi hadde ikke helt bilde paa hvor stor anledningen var foer selve dagen. Det startet lite nok, med et familierituale med bygging av hellig baal i stua. (Har sine fordeler aa ikke ha vegg-til-vegg-teppe.) Saa var det en del fler som kom, og det var synging av religioese hymner i familietempelet. Saa kom det en bataljon folk fra fjernt og naer og aat opp over 300 kg mat.
Den siste biten var ganske imponerende.
Vi fikk aeren av aa spise sammen med borgermesteren, paa taket, og jeg fikk med en god mengde fans blant de lokale skoleguttene. Jeg og Elin stakk oss unna paa rommet naar tempoet ble for hoeyt, men det trengtes stort sett ikke, og det var fantastisk goey! En del av tilbedelsen var en gjeng musikere som spilte hele natt igjennom, og braakjekk som jeg er tok jeg paa meg aa sitte opp sammen med Arun. Vel verdt det, men det var ikke direkte vondt aa legge seg heller. Jeg er redd jeg ikke laerte spesielt mye om oegler av National Geographic-programmet paa hindi jeg saa paa den siste timen foer det var soving.
Ellers var det ganske saa rolig. Hadde en finfin utflukt til det tempelet Arun jobbet i foer, satt og hang for meg selv i huset til gamlefar og kikket paa bilder, chai paa senga hver dag. Jeg mistenker at paa lang sikt kunne det aa ha relativt liten frihet til naar en vil spise eller hva-det-maatte vaere, og aa plutselig maatte vaere i et annet hus en par timer e.l. bli slitsomt. Men naar det dreide seg om en par dager var det direkte behagelig.
Videre planer
Naa er som sagt tilbake i Dharamsala, og bor denne gangen paa Bhagsu-siden - der tempelet til Arun er. Vi bor litt oppe i fjellsiden paa et veldig behagelig gjestehus, og har forsoeksvis slappet av innimellom oppgaveskrivinga. Jeg hadde ambisioese planer om aa ta opptil flere kurs naar jeg kom oppover til Dharamsala, men det har det blitt heller lite av.
I morgen tar vi en tur innom Indpur uten Arun for aa si hadet til familien. Vi blir en natt, og saa skal vi hive oss paa veien igjen. Resten av turen faar nok et litt for hoeyt tempo til at noe kursing blir aktuelt, men turisme tror jeg til gjengjeld det skal bli bra med. Foerste stopp er Delhi, og derfra blir det Rajahstan og kamelsafari - inshallah.
Chai drukket: 122
Apekatter sett: 93
Naar vi tok den tretimers taxituren fra McLeod Ganj visste jeg paa ingen maate hva jeg gikk til. Jeg hadde en ide om at det k0m til aa bli veldig annerledes, og det hadde jeg forsaavidt rett i. Varmere velkomst tror jeg aldri at jeg har faatt noe sted. Ungene sov naar vi ankom saa det var foerst og fremst Kiran, kona til Arun, som tok imot oss. Vi fikk nydelig mat, og satt og prata til langt paa natt. Saa gjorde Arun noe saa bibelsk som aa vaske foettene vaare. En ganske kulturelt fjern og bibelsk ting i utgangspunktet, men det hadde overraskende paavirkning paa meg. Naar en vet hvor urent foetter i utgangspunktet er, blir det en ganske stor gest, saerlig naar han som gjoer det er hoeykaste-brahmin. Som sagt, en fantastisk mottagelse.
Senere fikk vi moett resten av familien. Eldste datter Chandrika paa 14, som passet paa oss og soerget for at ingen maste for mye paa oss og at vi fikk mat i riktig tid - Arsha paa 11, guttejente med stor forkjaerlighet for aa laane laptopper - og yngstemann Krishna paa 8, mer enn gjennomsnittlig glad i fyrverkeri. Vi moette ogsaa Aruns far Kuldip, som ga meg en oppskrift paa alu mattar, og mor Urmila som jeg ikke fikk kommunisert saa mye med, men som ble veldig glad naar hun kunne forsyne meg en ekstra gang med ris.
Jeg har jo skrevet litt om mat foer, men det er verdt aa nevne igjen. Om jeg skulle ha noe aa innsi paa maten maatte det vaere at det en gang i blant kanskje var litt vanskelig aa ikke maatte forsyne seg en gang til - men det er jo slett ikke det verste. Alt var vegetarisk, det er tross alt en brahmin-familie. Ellers var foerste dag i landsbyen en god indikator paa hvordan det som regel var. Mye sitting og avslapning, en liten spasertur ned til torvet, og en liten titt paa den enorme frukthaven. Men etter en par dager fikk pipen en annen laat. Da var det nemlig en function.
Function
Som i sosial tilstelning. Det var bursdagen til Krishna, og i anledning en feiring av gudinnen Durga skulle det vaere en stor feiring. Vi hadde ikke helt bilde paa hvor stor anledningen var foer selve dagen. Det startet lite nok, med et familierituale med bygging av hellig baal i stua. (Har sine fordeler aa ikke ha vegg-til-vegg-teppe.) Saa var det en del fler som kom, og det var synging av religioese hymner i familietempelet. Saa kom det en bataljon folk fra fjernt og naer og aat opp over 300 kg mat.
Den siste biten var ganske imponerende.
Vi fikk aeren av aa spise sammen med borgermesteren, paa taket, og jeg fikk med en god mengde fans blant de lokale skoleguttene. Jeg og Elin stakk oss unna paa rommet naar tempoet ble for hoeyt, men det trengtes stort sett ikke, og det var fantastisk goey! En del av tilbedelsen var en gjeng musikere som spilte hele natt igjennom, og braakjekk som jeg er tok jeg paa meg aa sitte opp sammen med Arun. Vel verdt det, men det var ikke direkte vondt aa legge seg heller. Jeg er redd jeg ikke laerte spesielt mye om oegler av National Geographic-programmet paa hindi jeg saa paa den siste timen foer det var soving.
Ellers var det ganske saa rolig. Hadde en finfin utflukt til det tempelet Arun jobbet i foer, satt og hang for meg selv i huset til gamlefar og kikket paa bilder, chai paa senga hver dag. Jeg mistenker at paa lang sikt kunne det aa ha relativt liten frihet til naar en vil spise eller hva-det-maatte vaere, og aa plutselig maatte vaere i et annet hus en par timer e.l. bli slitsomt. Men naar det dreide seg om en par dager var det direkte behagelig.
Videre planer
Naa er som sagt tilbake i Dharamsala, og bor denne gangen paa Bhagsu-siden - der tempelet til Arun er. Vi bor litt oppe i fjellsiden paa et veldig behagelig gjestehus, og har forsoeksvis slappet av innimellom oppgaveskrivinga. Jeg hadde ambisioese planer om aa ta opptil flere kurs naar jeg kom oppover til Dharamsala, men det har det blitt heller lite av.
I morgen tar vi en tur innom Indpur uten Arun for aa si hadet til familien. Vi blir en natt, og saa skal vi hive oss paa veien igjen. Resten av turen faar nok et litt for hoeyt tempo til at noe kursing blir aktuelt, men turisme tror jeg til gjengjeld det skal bli bra med. Foerste stopp er Delhi, og derfra blir det Rajahstan og kamelsafari - inshallah.
Chai drukket: 122
Apekatter sett: 93
onsdag 14. oktober 2009
Aper vs. te
Maktbalansen skiftet den 11. oktober.
Noe mer saklig kommer senere.
Chai drukket: 105
Apekatter sett: 90
Noe mer saklig kommer senere.
Chai drukket: 105
Apekatter sett: 90
onsdag 7. oktober 2009
Lucknow + Dharamsala
De første timene i Lucknow var ikke så supre som de kunne ha vært. Været var varmt, klokka var tidlig på dagen, og vi hadde bestemt oss for å vente noen timer med å sjekke inn på hotell siden de fleste hadde 24-timers utsjekk. Å lete etter frokost tok cirka en time gåing rundt omkring, med de mest pågående rickshawsjåførene jeg har vært borti som stadig tilbød skyss til en rekke steder vi ikke hadde tenkt oss til. Kombinert med litt dårlig søvn på toget var ikke dette noen idealsituasjon. Når vi til slutt fikk frokost var det som burde vært varmt kaldt og alt i alt var det ganske guffent. Dette skulle heldigvis ikke være toneangivende for matopplevelsene i Lucknow ellers.
Selvsagt fikk vi oss etterhvert hotell, og fint var det og. Vi fikk sett flere interessante historiske steder mens vi var der, inklusive en par palasser og Residencyen der masse engelskmenn satt beleira i fem måneder under sepoy-opprøret. Dette var definitivt interessant, men når det gjelder Lucknow vil jeg legge hovedvekten på mat.
Lucknow var en del av Mogulriket frem til 1700-tallet, da nawaben (kongen) der fikk sparken fra en viktig posisjon i Delhi fordi han var sjia-muslim. Da løsrev Lucknow seg, og dets rike ble sentralt som et maktsenter for sjia-muslimer. Mer viktig forble det sentralt som et senter for berømte matlagingstradisjoner, og det med rette. En restaurant-eiende kamerat av Elin i Varanasi anbefalte oss tre restauranter som vi rakk innom:
Shakhawat
Med en typisk indisk adresse som "i nærheten av den og den klubben" var det såvidt vi fant frem. Shakhawat lå i ei gate som så ut som et boligområde uten noe annet åpenbart kommersielt i nærheten, men når vi først fant frem var det vel verdt det. Med kjøkkenet på gata utenfor, som standarden er på skikkelig indiske dhabaer, og rå løk servert ved ankomst var det en bra stil på stedet.
Vi spiste boti kabab og galawat kabab som vi pakket selv i parantha. Hva som var hva av de to vet jeg ikke, men den ene så veldig ut som grov leverpostei, og begge deler var utrolig godt. Leverposteibabben var kraftigere krydret og mektigere, mens den andre var nok noe en enklere kunne spist enorme mengder var.
Tunday Kebab
Her skulle vi egentlig hilse en av kokkene fra Santosh, men han var selvsagt ikke på jobb dagen vi var der. Maten var likevel bra. God og sterk chicken masala. (Men kanskje -litt- mye kardemomme.) Og en biryani med safran som var til å dø for. Spiste også en bit beef kebab, som sannsynligvis var nettopp ku og ikke bøffel - blir nok ikke igjen i India, gitt.
Prakash
Avslutning på fråtseferien i Lucknow var kulfi på denne plassen, altså sør-asiatisk iskrem med rosevann. Vi fikk pistasjutgaven og den var latterlig god. Vi sto riktignok over vermicellien som egentlig skal være med, siden denne lå i kjeler og ble avkjølt med en stadig smeltende isblokk. Vannet i provinshovedstader er neppe til å stole på.
Etter Lucknow tok vi tog til Chakhi Bank, og deretter drosje de ca. tre timene til Dharamsala. Føles spesielt å betale like mye for en tretimers drosjetur som en vanlig drosjetur hjem etter byen, men jeg klager ikke.
Dharamsala
Er der vi har vært de siste dagene. Et fredelig sted i Himalaya, der Dalai Lama har eksilregjeringa si. Utsikten er fabelaktig, og stemninga er veldig rolig. Naturlig nok er det dog plenty andre backpackere her, men det er jo trivelig. Vi pratet blant annet med en ire, en nederlender og en belgier som var med i en gjeng som hadde kjørt buss fra Europa via midt-østen og nå til India. Mye folk med andre ord. I morra skal vi til den landsbyen der Elin er kjent fra før og tilbringe noen dager der. Har troa på det!
Chai drukket: 73
Apekatter sett: 90
torsdag 1. oktober 2009
Varanasi
Da har vi altsaa vaert ni dager i Varanasi. Det er som tidligere nevnt en av de aller helligste byene i India, med ghater (trapper) ned til elva der pilgrimer bader, og der mange elvebegravelser finner sted.
(Flere bilder fra Varanasi her.)
Bortsett fra turen til Sarnath har vi ikke gjort saa mange store ting. Hovedsaklig har det vaert avslapning, gjerne nede ved ghatene (trappene til Ganges), og det er slett ikke aa forakte. Eneste problem med aa gaa tur langs elva er at man kan risikere aa bli mast paa om baat. De fleste gir seg naar man sier paa en kos maate at man ikke trenger, men slett ikke alle. Jeg hadde en ganske artig samtale med en ung fyr som gikk omtrent slik:
- Vil du ha baat?
- Nei, trenger ikke.
- Skal faa for en veldig god pris!
- Men... om jeg ikke trenger det kan da prisen umulig vaere god?
Ikke fryktelig vittig egentlig, men baade jeg og han lo ganske godt av det der og da.
Men noe har vi da gjort. Vi tok en tur til Benares Hindu University en dag. Enormt omraade, ikke mer enn 14 000 studenter. Det var ganske lurt aa ta rickshaw til portene, som var like greit, siden vi vimset en kilometer eller saa bare for aa finne ut hvor paa universitetsomraadet vi var. Men, fint og stort, og med et ganske trivelig tempel.
En annen utflukt skulle bringe oss til Pilgrims Book House. Dette er en kjede bokhandler, som ogsaa har butiker i Delhi og Nepal. Dessverre hadde det nettopp regnet tungt den dagen vi skulle dit, saa hele gata som skulle lede til bokhandelen var oversvoemt! Det fristet lite aa traakke barfot gjennom hoeyt vann der man ikke saa bunnen i India, saa vi proevde aa finne en annen rute uten hell. Vi maatte vente en par toerre dager foer vi orket oss tilbake, men naar vi foerst fikk til aa komme oss dit var det riktig koselig! Toetasjers bokhandel med litt tilfeldig utvalg, og veldig trivelig service. Pakker fikk man sendt derfra og.
Ellers har jeg naa proevd det som kalles paan. Betelnoett, tobakk og litt diverse rosevann og saant pakket inn i et blad som deretter tygges. Gjoer at det spyttet ditt ser litt ut som blod, og er ekstra populaert blant litt lavere klasser av indere. Saapass at karen jeg kjoepte det av var veldig overrasket, lurte paa om jeg tulle, tilboed meg den mildere varianten, og til slutt ga meg den gratis. Jeg tok med meg dette bladet paa hotellrommet for aa proeve. Det var, kanskje overraskende, slett ikke saa verst. Men som ikkeroeyker er ikke nikotintoleransen min stoerre enn at jeg spyttet den ut rimelig raskt. Dessverre kom jeg ikke paa foer etterpaa at dette kanskje burde vaert fotodokumentert. Enda en opplevelse rikere, antar jeg.
Men fint har det altsaa vaert. Naa har vi akkurat tatt natt-toget til Lucknow, og der blir det vel aa feire Gandhi Day. Det hoeres storslagent ut, men betyr hovedsaklig at banken er stengt.
Chai drukket: 65
Apekatter sett: 82
mandag 28. september 2009
Sarnath
Vi er fortsatt i Varanasi, og har faktisk besluttet aa utvide oppholdt med en par dager. Byen er trivelig, og det er greit aa vaere paa et sted for aa faa studert litt. Stroemmen gaar naa og da, men pyttpytt. Aa bare sitte nede ved ghatene og henge kan likevel ikke vaere ens eneste aktivitet, saa vi fant ut at vi ville gjoere noe kulturelt og turistete.
Vi tok en dagstur til Sarnath (bilder her), stedet der Buddhaen holdt sin aller foerste preken. Foelgelig er det et stor buddhistsenter, og de fleste buddhistiske land har et eget tempel i omraadet. Vi tok taxi dit, men det viste seg at det nok kunne vaert like greit aa ta buss - det er egentlig bare en forstad til Varanasi. Paa den andre siden var det mindre pes med bil, og naar det er saapass mye sol og varmt er lite pes en god ting. (Ikke at jeg klager paa sol og varmt.)
Det foerste vi var og saa var et Jaine-tempel. Jainismen er en kos religion som oppstod omtrent samtidig som buddhismen, som er saapass pasifistisk at de skikkelig hellige folka baerer med seg en kost for aa boerste vekk insekter med slik at de ikke traakker paa dem. (Trivelig gjeng!) Utifra bildene vi ble vist er ogsaa de hellige mennene ofte nakne. (Ok, men noe jeg er mindre entusiastisk for.)
Dette spesifikke tempelet var foedestedet til den ellevte "Tirthankaraen" - asketiske rollemodeller. Han het Shreyansanath, symbolet hans var et neshorn, og i foelge wikipedia var han 8,400,000 aar gammel. (Om jeg leser av tabellen riktig.) Tempelet var i alle fall fint.
Hovedomraadet
Det mest interessante er samlet i et kompleks, og det koster 100 rupees om man er turist - men det er vel verdt det. Her er det arkeologiske utgravninger av den gamle bosetningen - bilde her - og det som dominerer i bakgrunnen er den 43,6 meter hoeye Dhamek Stupaen. Den markerer stedet der Buddhaen holdt sin foerste preken for sine foelgere. Stupaen er en senere kopi av den opprinnelige som ble satt opp av Ashoka.
Apropos Ashoka, det var litt av en fyr. Foedt cirka 300 aar etter Kristus, etter et stort slag fant han ut at vold var ugreit og ble en baannsolid buddhist. Han fant i effekt opp menneskerettigheter, og bare for aa demonstrere at alt vi tror er nytt ikke er det, ogsaa dyrevern. Han hersker over et stoerre rike enn det han kunne administrere direkte, men satte opp digre pillarer med inskripsjoner. Det staar en slik pillar i Sarnath ogsaa - i alle fall restene av den. Paa toppen var det fire loevehoder som er flyttet inn i det arkeologiske museet litt lenger bort. (Og som er en av Indias nasjonalsymboler.) Selve inskripsjonen var til munkene paa stedet, og var en advarsel om aa ikke skape splittelse i munkeordenen.
Ellers er det ogsaa en liten dyrepark paa stedet, hovedsaklig med hjort - slik det ogsaa visstnok var naar Buddha holdt prekenen. Omraadet er ogsaa tilsynelatende et yndet sted for stevnemoeter, om man skal doemme etter de tre parene paa rad som satt i den ene enden av omraadet.
Det arkeologiske museet
Veldig fint, og vel verdt et forsoek. Inngang er 2 rupees per snute, altsaa ca. 12 oere. Vel verdt det. Man kan ikke ta bilder der inne, men det var i alle fall vel verdt et besoek. Mye av det som er gravd opp i omraadet over gata ligger der, inklusive toppen av Ashoka-pillaren.
Det vi ikke saa var en annen pillar litt lenger soer. Her hadde Akbar (ikke han her) satt opp et, visstnok daarlig vedlikeholdt, taarn for aa markere at faren hans hadde vaert her engang. Altsaa var dette neppe det mest personlige monumentet for Stormogulen, saa vi valgte aa droppe det og heller dra hjem og spise lunsj. Og sjokoladekake.
Chai drukket: 57
Apekatter sett: 68
torsdag 24. september 2009
Allahabad
Turen fra Rishikesh til Allahabad gikk ganske stroekent. Vi delte drosje til Haridwar med to Israelere, og hoppet deretter paa toget. Jeg hadde en hyggelig passiar med en konservativ pensjonert indisk laerer, som blant annet syntes det var veldig rart at noen ville orke aa gifte seg uten aa faa medgift. Han om det. Togmaten var ikke spesielt super, og det var fantastisk varmt, saa jeg sto opp paa et tidspunkt for aa sitte ute ved doera (som staar oppe.) Det foerte til frisk bris, og anledningen til aa kikke paa lilla lyn som lyste opp landskapet - det var med andre ord vel verdt det.
I Allahabad tok vi inn paa et ikke saa ille kult hotell og kjoelte oss litt ned. Saa fikk vi tatt en autorickshaw til Sangamen. (Etter litt pruting for aa faa oss ned til turistpris og ikke idiotturistpris selvfoelgelig.)
Sangamen er et av de helligste stedene i India. (Den og.) Det er der de tre hellige elvene Jamyna, Ganges og Saraswati moetes. Den siste er litt vanskelig aa see siden den er mytisk. Det gaar baater ut paa vannet her. Den foerste som ville ha oss med ville ha 950 rupees for turen, men med litt godmodig klukking og mye hoderysting kom det ned til 200 for begge to. (Selvgratulerende som jeg er paa dette skal det sies at den fastsatte prisen som de indiske turistmyndighetene har satt er 25 rupees per person. Men det finner man ingen som lar deg betale, gitt.)
Saa tok baatkaren oss paa en tur og la etterhvert til ved en anne baat der det satt en prest. Han var forsaavidt en genuin nok hinduprest, men det var litt slitsomt naar han ville at vi skulle betale en god del penger for kokosnoetter aa ofre til Ganga slik at de kunne fiskes tilbake senere. Det var ganske kostelig naar Elin paa hindi poengterte at Ganga ikke trenger penger. Men vi ga en mer rimelig sum, og fikk en velsignelse.
Lunsj var paa McDonalds. Naturlig nok annerledes, siden de ikke spiser saa veldig mye kukjoett her, og det var derfor vi dro dit. Kylling-big macen (som heter maharajah mac elns. - ikke toeys. Ta den, royal with cheese.) var... annerledes.
Paa kvelden spiste vi pussig kinesisk, og dro deretter til takbaren paa en av byens fineste hoteller for aa drikke litt oel. En ting som er fint eller guffent avhengig av perspektiv, er at man i India kan gaa i slackeklaerne sine paa et ekstremt fint hotell og bli moett av et digert smil. Dette fordi en har en langt viktigere kvalitet enn aa vaere velkledt - nei, ikke penger - men den uvurderlige kvaliteten "hvithet". Positiv-rasisme er ikke saa veldig kult, men det foerte til en ganske trivelig kveld ut der jeg fikk diskutert litt norsk historie med en ung indisk politikerbroiler. (Som hadde ganske bra peiling, i grunn.)
I horoskopet mitt sto det at jeg skulle paa en pilegrimstur i gaar. Passende nok siden vi sto opp, sjekket ut, spiste frokost og kom akkurat i tide til aa ta en buss til hellige Varansi, der vi er naa. Varanasi er en ekstremt hellig by (ja, det er en del hellige plasser i dette landet), med masse ghater ned til Ganges. Vi tok en ikke-air-condition lokalbuss, som kjoerte melkeruta. Jeg har det siste doegnet hatt den hompetitten-hompeteia-sangen til Alf Proeysen paa hjernen. Kombinasjone av bussens manglende fjaering og den tidvise veikvaliteten kunne med hell vaert med i en av de der gamle milkshakereklamene. Legg til at det var en gammel mann som ropte hoeyt om nasjonens stolthet og gud en stund av veien, og at bussen maatte stoppe fordi konduktoeren skulle anmelde en av passasjerene, saa er det et under at turen var saa fin som den var.
Mer om Varanasi kommer senere. Naa er det middagstid. Dessuten er jeg ikke sikker paa om den oegla som henger paa veggen over meg og titter paa meg har helt hederlige hensikter.
Chai drukket: 50
Apekatter sett: 63
I Allahabad tok vi inn paa et ikke saa ille kult hotell og kjoelte oss litt ned. Saa fikk vi tatt en autorickshaw til Sangamen. (Etter litt pruting for aa faa oss ned til turistpris og ikke idiotturistpris selvfoelgelig.)
Sangamen er et av de helligste stedene i India. (Den og.) Det er der de tre hellige elvene Jamyna, Ganges og Saraswati moetes. Den siste er litt vanskelig aa see siden den er mytisk. Det gaar baater ut paa vannet her. Den foerste som ville ha oss med ville ha 950 rupees for turen, men med litt godmodig klukking og mye hoderysting kom det ned til 200 for begge to. (Selvgratulerende som jeg er paa dette skal det sies at den fastsatte prisen som de indiske turistmyndighetene har satt er 25 rupees per person. Men det finner man ingen som lar deg betale, gitt.)
Saa tok baatkaren oss paa en tur og la etterhvert til ved en anne baat der det satt en prest. Han var forsaavidt en genuin nok hinduprest, men det var litt slitsomt naar han ville at vi skulle betale en god del penger for kokosnoetter aa ofre til Ganga slik at de kunne fiskes tilbake senere. Det var ganske kostelig naar Elin paa hindi poengterte at Ganga ikke trenger penger. Men vi ga en mer rimelig sum, og fikk en velsignelse.
Lunsj var paa McDonalds. Naturlig nok annerledes, siden de ikke spiser saa veldig mye kukjoett her, og det var derfor vi dro dit. Kylling-big macen (som heter maharajah mac elns. - ikke toeys. Ta den, royal with cheese.) var... annerledes.
Paa kvelden spiste vi pussig kinesisk, og dro deretter til takbaren paa en av byens fineste hoteller for aa drikke litt oel. En ting som er fint eller guffent avhengig av perspektiv, er at man i India kan gaa i slackeklaerne sine paa et ekstremt fint hotell og bli moett av et digert smil. Dette fordi en har en langt viktigere kvalitet enn aa vaere velkledt - nei, ikke penger - men den uvurderlige kvaliteten "hvithet". Positiv-rasisme er ikke saa veldig kult, men det foerte til en ganske trivelig kveld ut der jeg fikk diskutert litt norsk historie med en ung indisk politikerbroiler. (Som hadde ganske bra peiling, i grunn.)
I horoskopet mitt sto det at jeg skulle paa en pilegrimstur i gaar. Passende nok siden vi sto opp, sjekket ut, spiste frokost og kom akkurat i tide til aa ta en buss til hellige Varansi, der vi er naa. Varanasi er en ekstremt hellig by (ja, det er en del hellige plasser i dette landet), med masse ghater ned til Ganges. Vi tok en ikke-air-condition lokalbuss, som kjoerte melkeruta. Jeg har det siste doegnet hatt den hompetitten-hompeteia-sangen til Alf Proeysen paa hjernen. Kombinasjone av bussens manglende fjaering og den tidvise veikvaliteten kunne med hell vaert med i en av de der gamle milkshakereklamene. Legg til at det var en gammel mann som ropte hoeyt om nasjonens stolthet og gud en stund av veien, og at bussen maatte stoppe fordi konduktoeren skulle anmelde en av passasjerene, saa er det et under at turen var saa fin som den var.
Mer om Varanasi kommer senere. Naa er det middagstid. Dessuten er jeg ikke sikker paa om den oegla som henger paa veggen over meg og titter paa meg har helt hederlige hensikter.
Chai drukket: 50
Apekatter sett: 63
søndag 20. september 2009
Rishikesh
Da har vi vaert i Rishikesh en del dager og det er paa tide aa begynne aa bevege paa seg. Faktisk ramlet det murpuss fra taket ned i tastaturet mitt mens jeg skrev den setningen, saa det er mulig at huset jeg sitter i er enig.
Som Elin skrev har det vaert skikkelig sloevt. Men det har vaert behagelig. Vi har bodd i Laxmanjuhla, den slacke backpackerdelen av byen, og tatt to utflukter til Swarg Ashram, den slacke ikke-saa-backpackerete delen. Mye av tida har gaatt med til aa lese pensum og romaner, drikke te, og sloeve - men jammen har det vaert greit.
Byen, og i alle fall Laxmanjuhla, baerer klart preg av aa vaere et turiststed. Selv foer backpacking ble den store tingen har det vaert en pilgrimsby, siden den ligger ved Ganges og har flere markante templer i relativ naerhet. Naa, med inntoget av israelske, skandinaviske, israelske, amerikanske, tyske, isrealske og israelske (ingen gratispoeng for aa gjette hvilket land unge israelere pleier aa dra til naar de har gjort ferdig verneplikten) backpackere er nok Rishikesh mest en turistby.
I saa maate ville det kanskje vaert mer interessant aa vaere her senere paa turen, naar en pause fra kulturkollisjonen ville vaert mer noedvendig - men det har det egentlig ikke vaert naa. Vi har ogsaa vaert her akkurat for kort til aa ta noen saklige kurs, og jeg har vaert akkurat for lat til aa ta et en-kvelds-kurs eller noe slikt. Men helt innholdsloest har da oppholdet slett ikke vaert. Noen hoeydepunkt:
Latterlig!
Det var vel det for denne gang. I dag gaar turen videre til Allahabad, der britene overga makten til et uavhengig India formelt og mye av motstandskampen ble organisert. I tillegg er det en hellig plass siden det er der flere hellige elver moetes. Etterpaa gaar turen til Varanasi, den hellige byen. Det er rimelig mye som er hellig i dette landet ja, for den som maatte lure.
Chai drukket: 39
Apekatter sett: 52
Som Elin skrev har det vaert skikkelig sloevt. Men det har vaert behagelig. Vi har bodd i Laxmanjuhla, den slacke backpackerdelen av byen, og tatt to utflukter til Swarg Ashram, den slacke ikke-saa-backpackerete delen. Mye av tida har gaatt med til aa lese pensum og romaner, drikke te, og sloeve - men jammen har det vaert greit.
Byen, og i alle fall Laxmanjuhla, baerer klart preg av aa vaere et turiststed. Selv foer backpacking ble den store tingen har det vaert en pilgrimsby, siden den ligger ved Ganges og har flere markante templer i relativ naerhet. Naa, med inntoget av israelske, skandinaviske, israelske, amerikanske, tyske, isrealske og israelske (ingen gratispoeng for aa gjette hvilket land unge israelere pleier aa dra til naar de har gjort ferdig verneplikten) backpackere er nok Rishikesh mest en turistby.
I saa maate ville det kanskje vaert mer interessant aa vaere her senere paa turen, naar en pause fra kulturkollisjonen ville vaert mer noedvendig - men det har det egentlig ikke vaert naa. Vi har ogsaa vaert her akkurat for kort til aa ta noen saklige kurs, og jeg har vaert akkurat for lat til aa ta et en-kvelds-kurs eller noe slikt. Men helt innholdsloest har da oppholdet slett ikke vaert. Noen hoeydepunkt:
- Kveldspuja til Ganga, der man sender lykter nedover elva i moerket. Vi kjoepte blomster med lys for aa sende ned til en relativt blu pris fra noen tiggerunger og deltok i saa maate i tilbedelsen av mor Ganga. (Selv om min lykt aldri kom ordentlig ut paa elva, men stranda inne ved land. Jaja.) Saa kom det en annen unge som ville selge oss en slik blomsterlykt, og sto og maste leeeenge selv om vi sa vi allerede hadde gitt et offer. Til slutt kom mora hans og var ganske irritert for at han proevde aa selge lykta han hadde faatt til aa ofre til Ganges, og fikk ham til aa legge den fra seg i elva. Ganske artig.
- Aa bade i samme elv paa et sted der den er ren. (Og kald, riktignok. For ikke aa nevne full av stroem, saa det ble mest aa base inne ved land. Jeg tilbringer mye tid i aa sitte paa grunt, hellig vann.)
- De trivelige tyske arkitektstudentene som vi hang sammen med en par dager.
- Begrepet "daeven sjakke".
- Massasje fra en litt tannhaftig kar som ikke snakka spesielt godt engelsk. Gaar innenfor slacking antar jeg, men etterpaa ga han meg et Shiva-mantra og prata lenge om Gud, shakti, og hvordan han og en prest fiksa beinet til en kompis av ham etter at han var blitt paakjoert av en full trailersjaafoer. Saa vidt jeg forsto i alle fall. Jeg snakker jo ikke hindi.
- Haarklipp, barbering og ogsaa massasje (!) fra en skallet pussig frisoer. Han ville ikke gi meg en pris foer han startet, saa jeg skjoente hvilken retning det gikk i. Det var naar han hadde hatt rosevann i fjeset mitt, massert hodet og armene mine og fant fram en slik metalldings til aa massere hodet til folk med at jeg skjoente hvilken retning det gikk i. Heldigvis hadde jeg prata med en av foer nevnte tyskere og visste hva en haarklipp og barbering laa paa i pris, og ga ham litt ekstra for massasjen (som jeg strengt tatt ikke hadde bedt om). Haaper likevel han var fornoeyd - for min del var det helt klart den beste trettenkroners haarklipp-barbering-massasjen jeg har hatt. (Takk til Jorg som fikk meg til aa innse at aa klippe seg FOER man drar til India er som aa toerke seg foer man har dusja.)
- Apekattene ved brua som, akkurat som guiden paastar, hopper rundt og er latterlig soete.
Latterlig!
Det var vel det for denne gang. I dag gaar turen videre til Allahabad, der britene overga makten til et uavhengig India formelt og mye av motstandskampen ble organisert. I tillegg er det en hellig plass siden det er der flere hellige elver moetes. Etterpaa gaar turen til Varanasi, den hellige byen. Det er rimelig mye som er hellig i dette landet ja, for den som maatte lure.
Chai drukket: 39
Apekatter sett: 52
lørdag 19. september 2009
torsdag 17. september 2009
Amritsar-> Chandigarh-> Rishikesh
Steike ta, for en tur.
Sjåføren som skulle ta oss med til busstoppen kom en time for tidlig. Vi turte ikke å vente, i tilfelle det var vi som hadde feil busstidspunkt. Det var det ikke. En time venting på bussen før sola sto opp. Når vi først kom oss på bussen viste det seg dog at det var en salig fin luksusbuss, og det var ikke noe problem å sove som steiner. Litt mer slitsomt ble det av at - vel, jeg føler at vi har en ganske personlig tone her, så la meg være ærlig: magen vinket ikke akkurat med flagg og blåste i trompeter av glede akkurat. Men litt imodium og noen gode timer søvn senere var vi i Chandigarh.
Chandigarh
Jeg kan ikke påberope meg for mye kunnskap om Chandigarh, for vi var vel tilsammen der bare tre timer eller noe slikt. En yoghurt var frokosten kroppen min gidda, så var det rickshaw til Nek Chand Rock Garden. Jeg vil si at på de tre timene fikk vi se de to mest imponerende tingene med byen. Det ene er arkitekturen.
Chandigarh er en konstruert by, som var ment å være et lysende symbol på Indias fremtid av Nehru. Den ble tegnet av Le Corbusier, og består av klare firkantede sektorer. Byen er ekstremt systematisk, gatene er renere, trafikken er roligere. I så måte et ok sted, men Chandigarh er en forretningsby, og er visst ganske så dyr å bo i.
Den andre tingen verdt å se er Nek Chand Rock Garden. Vel verdt å lese om, men korthistorien er at Nek Chand Saini var en vei-inspektør som begynte å lage kunst av søppel fordi det var praktisk. Dette fortsatte han med til han hadde bygd en park som dekte et digert område, og når myndighetene oppdaget det ga de sin velsignelse, og ga ham anledningen til å utvide arbeidet. Noe av det som gjør det såpass spesielt er kvantieten - en skulptur av en dame laget av gamle armbånd er så sin sak, men når det er femti av dem og alle har forskjellige ansiktsuttrykk blir det noe annet.
Etter hagen var begge våre syke skrotter ganske slitne, og vi hadde egentlig gitt opp å rekke den ene direktebussen til Rishikesh som gikk tidlig den dagen. Men i et tilfelle av ekstrem effektivitet klarte vi det, og tilbragte sju-åtte timer på melkeruta ut i provinsen.
Rishikesh
Når bussen stoppet ved Haridwar - byen før man kommer til Rishikesh - merket vi at det plutselig var en hel hurv med backpackere som kom på bussen som så langt hadde vært mest brukt av lokale. Og det er ikke rart. Rishikesh er en trivelig plass ved Ganges, der The Beatles møtte sin berømmelige læremester Maharishien. (Og også ble skuffet over ham etter at de innså at han var ganske snuskete og grådig.) Her er fortsatt en hurv av yogier og babaer (genuine og ei), og i tillegg en ganske stor New Age-enklav.
Siden det er et backpacker-sted har alle restaurantene like menyer, som er ekstremt lange og alltid inkluderer både pizza og israelsk mat. Det går an å finne på ting her, men så langt har vi latt være til fordel for å slappe av, at valg jeg forsvarer fullstendig. Det er mulig det blir et kort yogakurs eller noe annet på sikt, men inntil videre er jeg godt fornøyd med at jeg er frisk og rask igjen.
Chai drukket: 29
Apekatter sett: ca. 20
Sjåføren som skulle ta oss med til busstoppen kom en time for tidlig. Vi turte ikke å vente, i tilfelle det var vi som hadde feil busstidspunkt. Det var det ikke. En time venting på bussen før sola sto opp. Når vi først kom oss på bussen viste det seg dog at det var en salig fin luksusbuss, og det var ikke noe problem å sove som steiner. Litt mer slitsomt ble det av at - vel, jeg føler at vi har en ganske personlig tone her, så la meg være ærlig: magen vinket ikke akkurat med flagg og blåste i trompeter av glede akkurat. Men litt imodium og noen gode timer søvn senere var vi i Chandigarh.
Chandigarh
Jeg kan ikke påberope meg for mye kunnskap om Chandigarh, for vi var vel tilsammen der bare tre timer eller noe slikt. En yoghurt var frokosten kroppen min gidda, så var det rickshaw til Nek Chand Rock Garden. Jeg vil si at på de tre timene fikk vi se de to mest imponerende tingene med byen. Det ene er arkitekturen.
Chandigarh er en konstruert by, som var ment å være et lysende symbol på Indias fremtid av Nehru. Den ble tegnet av Le Corbusier, og består av klare firkantede sektorer. Byen er ekstremt systematisk, gatene er renere, trafikken er roligere. I så måte et ok sted, men Chandigarh er en forretningsby, og er visst ganske så dyr å bo i.
Den andre tingen verdt å se er Nek Chand Rock Garden. Vel verdt å lese om, men korthistorien er at Nek Chand Saini var en vei-inspektør som begynte å lage kunst av søppel fordi det var praktisk. Dette fortsatte han med til han hadde bygd en park som dekte et digert område, og når myndighetene oppdaget det ga de sin velsignelse, og ga ham anledningen til å utvide arbeidet. Noe av det som gjør det såpass spesielt er kvantieten - en skulptur av en dame laget av gamle armbånd er så sin sak, men når det er femti av dem og alle har forskjellige ansiktsuttrykk blir det noe annet.
Etter hagen var begge våre syke skrotter ganske slitne, og vi hadde egentlig gitt opp å rekke den ene direktebussen til Rishikesh som gikk tidlig den dagen. Men i et tilfelle av ekstrem effektivitet klarte vi det, og tilbragte sju-åtte timer på melkeruta ut i provinsen.
Rishikesh
Når bussen stoppet ved Haridwar - byen før man kommer til Rishikesh - merket vi at det plutselig var en hel hurv med backpackere som kom på bussen som så langt hadde vært mest brukt av lokale. Og det er ikke rart. Rishikesh er en trivelig plass ved Ganges, der The Beatles møtte sin berømmelige læremester Maharishien. (Og også ble skuffet over ham etter at de innså at han var ganske snuskete og grådig.) Her er fortsatt en hurv av yogier og babaer (genuine og ei), og i tillegg en ganske stor New Age-enklav.
Siden det er et backpacker-sted har alle restaurantene like menyer, som er ekstremt lange og alltid inkluderer både pizza og israelsk mat. Det går an å finne på ting her, men så langt har vi latt være til fordel for å slappe av, at valg jeg forsvarer fullstendig. Det er mulig det blir et kort yogakurs eller noe annet på sikt, men inntil videre er jeg godt fornøyd med at jeg er frisk og rask igjen.
Chai drukket: 29
Apekatter sett: ca. 20
onsdag 16. september 2009
Ut fra venterommet
Nå er det en stund siden sist oppdatering, så da slenger jeg ut en par av de tingene jeg har skrevet samtidig. Bilder kommer forhåpentligvis også nå, såfremt jeg får lasta opp.
Amritsar på tolv timer
Vi visste ikke hvor lenge vi ble i Amritsar, så vi la en ganske ambisiøs plan for hva vi skulle få med oss. Det førte til at vi så alt vi trengte den første av to dager i byen og var veldig stressa, og deretter hadde en relativt rolig dag - egentlig en grei måte å gjøre det på.
Det Gyldne Tempelet var ganske enkelt fantastisk. Jeg har begynt å få en blind, usunn tiltro til at sikher kan alt. Ikke bare vakkert, men veldig godt vedlikeholdt og ryddig. De serverer gratis mat til alle pilgrimer, og har en av de mest effektive kjøkkenene jeg har sett - og maten var slettes ikke ueffen. (Svart dal, en potetsak og chapati.)
Neste steg var å ta en kikk på Jallianwalla Bagh. Absolutt verdt et besøk, absolutt guffent. Korthistorien er at det er der en britisk general åpnet ild på masse demonstrerende sivile uten forvarsel. Nå er det et veldig fredelig minnesmerke. Det verste er kanskje brønna folk hoppet ned i fordi det var det eneste stedet man kunne få dekke fra skuddene - problemet er at veldig mange tenkte dette, og resultatet var at over hundre lik ble fisket opp fra brønna senere - druknet, presset ned i vannet av alle de andre som hoppet. Litt absurd var det da når det kom indiske turister og ville ha bilder med meg siden jeg var en stor underlig hvitting, men jeg stilte nå opp. Jeg føler at jobben som turistattraksjon passer meg godt, selv om det var et litt underlig sted å være det på.
Det siste å gjøre er selvfølgelig å dra til Wagha-grensen og se når den indisk-pakistanske grensen stenger. Hotellet vårt organiserte det for oss, så vi delte bil dit med en veldig trivelig indisk storfamilie som ikke snakket et ord engelsk. På veien til grensa stakk vi innom et tempel, som viste seg å være Durgiana Mandir - den eneste tingen vi egentlig ikke trodde vi rakk. Et finfint hindutempel i litt samme stilen som det Gyldne Tempelet. Noe av det hyggelige med det stedet er at masse sikher også kommer dit for å tilbe, akkurat som masse hinduer går til det Gyldne Templet. Jeg er nå engang akkurat så idealistisk fortsatt at religiøs toleranse gjør meg litt blid. Etter en kort stopp dit gikk turen videre til grensa.
For å forklare: når grensa mellom Pakistan og India stenges er det ikke bare rutine. Det er show. Masse tilskuere samles på hver side av grensa, heier og hoier for sin side og vifter med flagg. Det er som et sportsarrangement. Flaggene tas ned samtidig. Soldater med enorme barter og tåpelige hatter går på veldig rare måter fram og tilbake fort. Noen av dem danser en liten dans,. Folk jubler. Og alt dette kan man gjøre når det er kjempevarmt, med konsertalbuene ut, og en liten veldig svett inder i armhula!
Men artig var det.
(Fordi jeg ikke har publisert dette før nå vet jeg ikke hvor mange te jeg hadde drukket på dette tidspunktet, men antall aper var på 0.)
Amritsar på tolv timer
Vi visste ikke hvor lenge vi ble i Amritsar, så vi la en ganske ambisiøs plan for hva vi skulle få med oss. Det førte til at vi så alt vi trengte den første av to dager i byen og var veldig stressa, og deretter hadde en relativt rolig dag - egentlig en grei måte å gjøre det på.
Det Gyldne Tempelet var ganske enkelt fantastisk. Jeg har begynt å få en blind, usunn tiltro til at sikher kan alt. Ikke bare vakkert, men veldig godt vedlikeholdt og ryddig. De serverer gratis mat til alle pilgrimer, og har en av de mest effektive kjøkkenene jeg har sett - og maten var slettes ikke ueffen. (Svart dal, en potetsak og chapati.)
Neste steg var å ta en kikk på Jallianwalla Bagh. Absolutt verdt et besøk, absolutt guffent. Korthistorien er at det er der en britisk general åpnet ild på masse demonstrerende sivile uten forvarsel. Nå er det et veldig fredelig minnesmerke. Det verste er kanskje brønna folk hoppet ned i fordi det var det eneste stedet man kunne få dekke fra skuddene - problemet er at veldig mange tenkte dette, og resultatet var at over hundre lik ble fisket opp fra brønna senere - druknet, presset ned i vannet av alle de andre som hoppet. Litt absurd var det da når det kom indiske turister og ville ha bilder med meg siden jeg var en stor underlig hvitting, men jeg stilte nå opp. Jeg føler at jobben som turistattraksjon passer meg godt, selv om det var et litt underlig sted å være det på.
Det siste å gjøre er selvfølgelig å dra til Wagha-grensen og se når den indisk-pakistanske grensen stenger. Hotellet vårt organiserte det for oss, så vi delte bil dit med en veldig trivelig indisk storfamilie som ikke snakket et ord engelsk. På veien til grensa stakk vi innom et tempel, som viste seg å være Durgiana Mandir - den eneste tingen vi egentlig ikke trodde vi rakk. Et finfint hindutempel i litt samme stilen som det Gyldne Tempelet. Noe av det hyggelige med det stedet er at masse sikher også kommer dit for å tilbe, akkurat som masse hinduer går til det Gyldne Templet. Jeg er nå engang akkurat så idealistisk fortsatt at religiøs toleranse gjør meg litt blid. Etter en kort stopp dit gikk turen videre til grensa.
For å forklare: når grensa mellom Pakistan og India stenges er det ikke bare rutine. Det er show. Masse tilskuere samles på hver side av grensa, heier og hoier for sin side og vifter med flagg. Det er som et sportsarrangement. Flaggene tas ned samtidig. Soldater med enorme barter og tåpelige hatter går på veldig rare måter fram og tilbake fort. Noen av dem danser en liten dans,. Folk jubler. Og alt dette kan man gjøre når det er kjempevarmt, med konsertalbuene ut, og en liten veldig svett inder i armhula!
Men artig var det.
(Fordi jeg ikke har publisert dette før nå vet jeg ikke hvor mange te jeg hadde drukket på dette tidspunktet, men antall aper var på 0.)
lørdag 12. september 2009
Venterommet
Jeg har begynt aa skjoenne at det er det Delhi er, verken mer eller mindre. Foerst spoer folk hvor lenge du har vaert, og har du ikke allerede vaert mye ute og reist spoer de hvor du skal. Det er ingen som drar hit kun for aa slenge rundt i Delhi. Egentlig forstaaelig. Misforstaa ikke, det er en finfin by, men det er da en del mer India aa se. I kveld gaar turen retning Amritsar for aa se det Gyldne Tempelet, en stor sikh-helligdom, og jeg maa si at jeg gleder meg til aa komme meg ut at Delhi. Det betyr selvsagt at naa som jeg har en ganske grei komfortsone i Pahar Ganj saa skal jeg bryne meg paa det indiske togsystemet og til en helt ny by - det hoerer med. Men hva har jeg faatt med meg mens jeg har vaert her?
Pahar Ganj
Gryta der vi bor er egentlig riktig saa kos. Her er kyr, rickshawer, fine biler og folk med toemmer i trillebaarer, og gata navigeres ved bilhorn og hoing. En faar kjoept det aller meste her, og det er nok av trivelige steder aa sette seg ned og ha grei ro til aa lese pensum eller hva det skulle vaere.
Pahar Ganj er kjernen i venterommet, selve backpackerhovedkvarteret. Det kryr av folk paa vei til eller fra her. Til lunsj i dag prata jeg med en oesterriker som hadde bodd i India i 15 aar. Det viste seg at han kjente en amerikansk dame som hadde funnet en type magisk tre som blokkerte ut elektriske stroemninger fra folk eller rom som han kunne selge. Jeg slo ikke til, saa det kan hende jeg gikk glipp av mitt livs handel.
Old Delhi
I gamlebyen er alle vaate. Om det er fordi det poesregna akkurat naar vi var der har jeg ikke faatt samla nok empiri paa. Bydelen i seg selv var baade fin og vakker, men som Elin har skrevet i sin blogg lyktes vi egentlig ikke i aa oppnaa noe av det vi kom for. Vi fikk i alle fall testet det eminente metrosystemet. (Og jeg saa en veldig liten hund som det var litt uklart om levde eller ikke, men den rykket litt til etter en stund. Dessuten hadde den litt melk i en bolle, saa oddsene er gode for at noen fulgte med den.)
Connaught place
En av de mer vestlige stedene i byen, med en god del store europeiske kjeder. Det betyr fortsatt ikke at det ikke finnes noe liv og roere paa gata, men oddsene er lavere her enn ellers for aa stoete paa noen som sitter paa gata og selger paan. Paa den andre siden er oddsene ganske hoeye for aa stoete paa noen som vil selge deg et indiakart eller et portabelt sjakksett - men det gjelder jo de fleste stedene. Da er det greit aa ha inn en frase paa hindi: nahin chahiye - "det behoeves ikke". Det er nyttigere enn aa bare si nei paa engelsk, spesielt siden de fleste blir enten fornoeyde eller lattermilde over at du bruker hindi.
New Delhi
Nasjonalmuseet var ganske saa toeft. Vi skulle egentlig tar en rundtur med turistbuss i gaar, men siden hale-enden av monsunen henger i ville turen tatt fem ganger saa lang tid pga. veitilstand, saa vi tok inn museet for aa gjoere noe turistete i stedet. Veldig mye kult der, som jeg skal skrive litt mer om etterpaa tror jeg.
For aa oppsummere er India fortsatt temmelig eksotisk, og det er en klar sjarm i at noen koker te paa gloedende kull like utenfor den moderne internett-kafeen.(Som gjerne ligger i et hus som ble bygd delvis i marmor for deretter aa forfalle.) Men aa skrive om Indias kultur, og hvordan den er et amalgam av nytt og gammelt og denslags har folk gjort foer meg bedre, saa jeg vil heller sette opp enda en punktliste over ting jeg syntes var spesielt raffe:
Apekatter sett: 0
(Fire katter paa taket til hotellet er det naermeste saa langt.)
Pahar Ganj
Gryta der vi bor er egentlig riktig saa kos. Her er kyr, rickshawer, fine biler og folk med toemmer i trillebaarer, og gata navigeres ved bilhorn og hoing. En faar kjoept det aller meste her, og det er nok av trivelige steder aa sette seg ned og ha grei ro til aa lese pensum eller hva det skulle vaere.
Pahar Ganj er kjernen i venterommet, selve backpackerhovedkvarteret. Det kryr av folk paa vei til eller fra her. Til lunsj i dag prata jeg med en oesterriker som hadde bodd i India i 15 aar. Det viste seg at han kjente en amerikansk dame som hadde funnet en type magisk tre som blokkerte ut elektriske stroemninger fra folk eller rom som han kunne selge. Jeg slo ikke til, saa det kan hende jeg gikk glipp av mitt livs handel.
Old Delhi
I gamlebyen er alle vaate. Om det er fordi det poesregna akkurat naar vi var der har jeg ikke faatt samla nok empiri paa. Bydelen i seg selv var baade fin og vakker, men som Elin har skrevet i sin blogg lyktes vi egentlig ikke i aa oppnaa noe av det vi kom for. Vi fikk i alle fall testet det eminente metrosystemet. (Og jeg saa en veldig liten hund som det var litt uklart om levde eller ikke, men den rykket litt til etter en stund. Dessuten hadde den litt melk i en bolle, saa oddsene er gode for at noen fulgte med den.)
Connaught place
En av de mer vestlige stedene i byen, med en god del store europeiske kjeder. Det betyr fortsatt ikke at det ikke finnes noe liv og roere paa gata, men oddsene er lavere her enn ellers for aa stoete paa noen som sitter paa gata og selger paan. Paa den andre siden er oddsene ganske hoeye for aa stoete paa noen som vil selge deg et indiakart eller et portabelt sjakksett - men det gjelder jo de fleste stedene. Da er det greit aa ha inn en frase paa hindi: nahin chahiye - "det behoeves ikke". Det er nyttigere enn aa bare si nei paa engelsk, spesielt siden de fleste blir enten fornoeyde eller lattermilde over at du bruker hindi.
New Delhi
Nasjonalmuseet var ganske saa toeft. Vi skulle egentlig tar en rundtur med turistbuss i gaar, men siden hale-enden av monsunen henger i ville turen tatt fem ganger saa lang tid pga. veitilstand, saa vi tok inn museet for aa gjoere noe turistete i stedet. Veldig mye kult der, som jeg skal skrive litt mer om etterpaa tror jeg.
For aa oppsummere er India fortsatt temmelig eksotisk, og det er en klar sjarm i at noen koker te paa gloedende kull like utenfor den moderne internett-kafeen.(Som gjerne ligger i et hus som ble bygd delvis i marmor for deretter aa forfalle.) Men aa skrive om Indias kultur, og hvordan den er et amalgam av nytt og gammelt og denslags har folk gjort foer meg bedre, saa jeg vil heller sette opp enda en punktliste over ting jeg syntes var spesielt raffe:
- Sykkelrickshaw-karen som sykla oss til Connaught Place til en god pris, og ble veldig glad da han fant ut at vi var kristne. (Det vil si, han lurte paa om Norge var et muslimsk land og jeg sa kristent, saa det gaar mye paa det samme.)
- Autorickshawsjaafoeren som kjoerte oss til metroen til en daarlig pris (det regna da ogsaa), og paa en fem-minutters tur proevde aa ta oss med til en butikk, faa oss med paa sightseeing, selge oss sprit og be om godteri til ungene sine - alt uten stor grad av innlevelse.
- Aa prate med en trivelig gammel tysk backpacker paa taket av hotellet, og som laante guiden vaar litt for aa se hva han skulle finne paa naar han foerst var i India igjen.
Apekatter sett: 0
(Fire katter paa taket til hotellet er det naermeste saa langt.)
onsdag 9. september 2009
1 doegn + i Delhi
Hva skal man si?
Det foerste som moette meg naar jeg kom ut av flyplassen var en kar som prata med meg, lurte paa om jeg skulle ha en prepaid taxi, og bar sekken min bort foer jeg rakk aa summe meg. Alt godt en har lest om aa si nei ble feid til side og jeg fulgte troskyldigst etter. Selvsagt hadde jeg paa ingen maate mynt aa tipse ham med, saa i saa maate var det han som ble lurt. Ikke for det, i saa maate gikk jeg ut som seierherre i forhold til indisk kultur, og naar jeg kom paa det ble jeg langt mindre stressa.
Naar det foerst er sagt synes jeg egentlig ikke Delhi er saa fryktelig truende eller masete. Joda, folk prater til deg en del og vil oftere eller ikke selge deg noe (artige floeyter, turer til Kashmir, oererens), men det er grenser for hvor mye traumer en faar av det. Dette kan hoeres farlig macho ut, saa det er vel viktig aa presisere at mitt positive foersteinntrykk kanskje har litt aa gjoere med at jeg har med meg Elin som er roen selv.
I loepet av de fem foerste minuttene mine i Pahar Ganj hadde jeg sett en hellig mann i rickshaw, en ku som tissa i gata, og en hurv med gatestands. I saa maate fikk jeg en lynutgave av India. Den foerste inderen jeg prata med var kjempehyggelig, lurte paa hvor jeg var fra og om haarfargen min var naturlig. Den foerste ikke-inderen jeg prata med var en kjempefull ire som prata litt hoeyt om halvsnuskete ting. Saa mye for slitsomme indere.
Jeg tror ikke egentlig det er plass paa internett til aa notere ned alle inntrykkene som har vaert ila et doegn pluss her i landet, saa jeg kommer med noen sentrale punkter. Her skulle det vaert et kolon, gitt.
Ekornene i India er pokker saa smaa.
Chai smaker bedre fra smaa boder paa gata enn fine restauranter.
Jeg hadde en hyggelig samtale med en tiaaring som proevde aa selge meg noe. Jeg var ikke interessert, men han syntes det var veldig artig at Norge var saa lite og kaldt.
Stigende opplevelser paa maten. Paa kvelden spiste vi paa et sted som het Metropolis som var ganske fancy og hadde veldig god, uh, indisk. Der vaaga jeg meg til og med paa kyllingen, og den smakte utmerket. (Selv om retten i seg selv hadde en underlig baconsmak som maa stamme fra grillingen.) Skulle bare oenske jeg ikke visste at det er rom i den indiske whiskyen, det gjoer meg perpleks.
Elin tar seg bra ut i salwar kameez.
Jeg er glad min mor laante oss en veldig praktisk bag, for uten den ville vi ikke hatt noe som helst aa frakte alt det man trenger rundt omkring.
Aa prute er ikke SAA vanskelig her - selv naar man egentlig har blaast det ved aa ikke virke misfornoeyd med den opprinnelige prisen gaar at den aa faa dratt lenge nok paa det til aa faa med en sak til paa kjoepet til en rimelig pris. (Altsaa fortsatt mer enn lokale vil regne med aa betale, men tross alt, naar en er vant til aa svoemme rundt i en bolle med smult her i nord maa da det vaere greit.)
Jeg tror jommen jeg liker dette landet her.
Chai drukket: 7
Apekatter sett: 0
Det foerste som moette meg naar jeg kom ut av flyplassen var en kar som prata med meg, lurte paa om jeg skulle ha en prepaid taxi, og bar sekken min bort foer jeg rakk aa summe meg. Alt godt en har lest om aa si nei ble feid til side og jeg fulgte troskyldigst etter. Selvsagt hadde jeg paa ingen maate mynt aa tipse ham med, saa i saa maate var det han som ble lurt. Ikke for det, i saa maate gikk jeg ut som seierherre i forhold til indisk kultur, og naar jeg kom paa det ble jeg langt mindre stressa.
Naar det foerst er sagt synes jeg egentlig ikke Delhi er saa fryktelig truende eller masete. Joda, folk prater til deg en del og vil oftere eller ikke selge deg noe (artige floeyter, turer til Kashmir, oererens), men det er grenser for hvor mye traumer en faar av det. Dette kan hoeres farlig macho ut, saa det er vel viktig aa presisere at mitt positive foersteinntrykk kanskje har litt aa gjoere med at jeg har med meg Elin som er roen selv.
I loepet av de fem foerste minuttene mine i Pahar Ganj hadde jeg sett en hellig mann i rickshaw, en ku som tissa i gata, og en hurv med gatestands. I saa maate fikk jeg en lynutgave av India. Den foerste inderen jeg prata med var kjempehyggelig, lurte paa hvor jeg var fra og om haarfargen min var naturlig. Den foerste ikke-inderen jeg prata med var en kjempefull ire som prata litt hoeyt om halvsnuskete ting. Saa mye for slitsomme indere.
Jeg tror ikke egentlig det er plass paa internett til aa notere ned alle inntrykkene som har vaert ila et doegn pluss her i landet, saa jeg kommer med noen sentrale punkter. Her skulle det vaert et kolon, gitt.
Ekornene i India er pokker saa smaa.
Chai smaker bedre fra smaa boder paa gata enn fine restauranter.
Jeg hadde en hyggelig samtale med en tiaaring som proevde aa selge meg noe. Jeg var ikke interessert, men han syntes det var veldig artig at Norge var saa lite og kaldt.
Stigende opplevelser paa maten. Paa kvelden spiste vi paa et sted som het Metropolis som var ganske fancy og hadde veldig god, uh, indisk. Der vaaga jeg meg til og med paa kyllingen, og den smakte utmerket. (Selv om retten i seg selv hadde en underlig baconsmak som maa stamme fra grillingen.) Skulle bare oenske jeg ikke visste at det er rom i den indiske whiskyen, det gjoer meg perpleks.
Elin tar seg bra ut i salwar kameez.
Jeg er glad min mor laante oss en veldig praktisk bag, for uten den ville vi ikke hatt noe som helst aa frakte alt det man trenger rundt omkring.
Aa prute er ikke SAA vanskelig her - selv naar man egentlig har blaast det ved aa ikke virke misfornoeyd med den opprinnelige prisen gaar at den aa faa dratt lenge nok paa det til aa faa med en sak til paa kjoepet til en rimelig pris. (Altsaa fortsatt mer enn lokale vil regne med aa betale, men tross alt, naar en er vant til aa svoemme rundt i en bolle med smult her i nord maa da det vaere greit.)
Jeg tror jommen jeg liker dette landet her.
Chai drukket: 7
Apekatter sett: 0
tirsdag 8. september 2009
Heathrow
Heathrow er egentlig en ganske framifrå flyplass. Maten er som forventet middelmålig, men: i motsetning til på de fleste andre flyplasser jeg er kjent med, slett ikke dyr.
Ellers har det på ingen måte sunket inn at jeg er på vei til et annet subkontinent og skal oppleve spennende ting og denslags. Inntil videre forblir greit priset flyplassmat det sterkeste inntrykket. (Selv om jeg en gang i blant ser ut til å ane at jeg er på vei til et sted som skal være spennende og må holde tilbake en impuls om å fnise som en liten jente, men det kan jo skje ellers også.)
Det er i alle fall merkelig at jeg for en par dager siden satt i skogen og lekte viking og nå er på vei til India. Men det var fantastisk godt å bli kvitt skjegget.
Ellers har det på ingen måte sunket inn at jeg er på vei til et annet subkontinent og skal oppleve spennende ting og denslags. Inntil videre forblir greit priset flyplassmat det sterkeste inntrykket. (Selv om jeg en gang i blant ser ut til å ane at jeg er på vei til et sted som skal være spennende og må holde tilbake en impuls om å fnise som en liten jente, men det kan jo skje ellers også.)
Det er i alle fall merkelig at jeg for en par dager siden satt i skogen og lekte viking og nå er på vei til India. Men det var fantastisk godt å bli kvitt skjegget.
Abonner på:
Innlegg (Atom)