mandag 28. september 2009

Sarnath


Vi er fortsatt i Varanasi, og har faktisk besluttet aa utvide oppholdt med en par dager. Byen er trivelig, og det er greit aa vaere paa et sted for aa faa studert litt. Stroemmen gaar naa og da, men pyttpytt. Aa bare sitte nede ved ghatene og henge kan likevel ikke vaere ens eneste aktivitet, saa vi fant ut at vi ville gjoere noe kulturelt og turistete.


Vi tok en dagstur til Sarnath (bilder her), stedet der Buddhaen holdt sin aller foerste preken. Foelgelig er det et stor buddhistsenter, og de fleste buddhistiske land har et eget tempel i omraadet. Vi tok taxi dit, men det viste seg at det nok kunne vaert like greit aa ta buss - det er egentlig bare en forstad til Varanasi. Paa den andre siden var det mindre pes med bil, og naar det er saapass mye sol og varmt er lite pes en god ting. (Ikke at jeg klager paa sol og varmt.)

Det foerste vi var og saa var et Jaine-tempel. Jainismen er en kos religion som oppstod omtrent samtidig som buddhismen, som er saapass pasifistisk at de skikkelig hellige folka baerer med seg en kost for aa boerste vekk insekter med slik at de ikke traakker paa dem. (Trivelig gjeng!) Utifra bildene vi ble vist er ogsaa de hellige mennene ofte nakne. (Ok, men noe jeg er mindre entusiastisk for.)
Dette spesifikke tempelet var foedestedet til den ellevte "Tirthankaraen" - asketiske rollemodeller. Han het Shreyansanath, symbolet hans var et neshorn, og i foelge wikipedia var han 8,400,000 aar gammel. (Om jeg leser av tabellen riktig.) Tempelet var i alle fall fint.

Hovedomraadet

Det mest interessante er samlet i et kompleks, og det koster 100 rupees om man er turist - men det er vel verdt det. Her er det arkeologiske utgravninger av den gamle bosetningen - bilde her - og det som dominerer i bakgrunnen er den 43,6 meter hoeye Dhamek Stupaen. Den markerer stedet der Buddhaen holdt sin foerste preken for sine foelgere. Stupaen er en senere kopi av den opprinnelige som ble satt opp av Ashoka.

Apropos Ashoka, det var litt av en fyr. Foedt cirka 300 aar etter Kristus, etter et stort slag fant han ut at vold var ugreit og ble en baannsolid buddhist. Han fant i effekt opp menneskerettigheter, og bare for aa demonstrere at alt vi tror er nytt ikke er det, ogsaa dyrevern. Han hersker over et stoerre rike enn det han kunne administrere direkte, men satte opp digre pillarer med inskripsjoner. Det staar en slik pillar i Sarnath ogsaa - i alle fall restene av den. Paa toppen var det fire loevehoder som er flyttet inn i det arkeologiske museet litt lenger bort. (Og som er en av Indias nasjonalsymboler.) Selve inskripsjonen var til munkene paa stedet, og var en advarsel om aa ikke skape splittelse i munkeordenen.

Ellers er det ogsaa en liten dyrepark paa stedet, hovedsaklig med hjort - slik det ogsaa visstnok var naar Buddha holdt prekenen. Omraadet er ogsaa tilsynelatende et yndet sted for stevnemoeter, om man skal doemme etter de tre parene paa rad som satt i den ene enden av omraadet.

Det arkeologiske museet

Veldig fint, og vel verdt et forsoek. Inngang er 2 rupees per snute, altsaa ca. 12 oere. Vel verdt det. Man kan ikke ta bilder der inne, men det var i alle fall vel verdt et besoek. Mye av det som er gravd opp i omraadet over gata ligger der, inklusive toppen av Ashoka-pillaren.


Det vi ikke saa var en annen pillar litt lenger soer. Her hadde Akbar (ikke han her) satt opp et, visstnok daarlig vedlikeholdt, taarn for aa markere at faren hans hadde vaert her engang. Altsaa var dette neppe det mest personlige monumentet for Stormogulen, saa vi valgte aa droppe det og heller dra hjem og spise lunsj. Og sjokoladekake.

Chai drukket: 57
Apekatter sett: 68


torsdag 24. september 2009

Allahabad

Turen fra Rishikesh til Allahabad gikk ganske stroekent. Vi delte drosje til Haridwar med to Israelere, og hoppet deretter paa toget. Jeg hadde en hyggelig passiar med en konservativ pensjonert indisk laerer, som blant annet syntes det var veldig rart at noen ville orke aa gifte seg uten aa faa medgift. Han om det. Togmaten var ikke spesielt super, og det var fantastisk varmt, saa jeg sto opp paa et tidspunkt for aa sitte ute ved doera (som staar oppe.) Det foerte til frisk bris, og anledningen til aa kikke paa lilla lyn som lyste opp landskapet - det var med andre ord vel verdt det.

I Allahabad tok vi inn paa et ikke saa ille kult hotell og kjoelte oss litt ned. Saa fikk vi tatt en autorickshaw til Sangamen. (Etter litt pruting for aa faa oss ned til turistpris og ikke idiotturistpris selvfoelgelig.)
Sangamen er et av de helligste stedene i India. (Den og.) Det er der de tre hellige elvene Jamyna, Ganges og Saraswati moetes. Den siste er litt vanskelig aa see siden den er mytisk. Det gaar baater ut paa vannet her. Den foerste som ville ha oss med ville ha 950 rupees for turen, men med litt godmodig klukking og mye hoderysting kom det ned til 200 for begge to. (Selvgratulerende som jeg er paa dette skal det sies at den fastsatte prisen som de indiske turistmyndighetene har satt er 25 rupees per person. Men det finner man ingen som lar deg betale, gitt.)
Saa tok baatkaren oss paa en tur og la etterhvert til ved en anne baat der det satt en prest. Han var forsaavidt en genuin nok hinduprest, men det var litt slitsomt naar han ville at vi skulle betale en god del penger for kokosnoetter aa ofre til Ganga slik at de kunne fiskes tilbake senere. Det var ganske kostelig naar Elin paa hindi poengterte at Ganga ikke trenger penger. Men vi ga en mer rimelig sum, og fikk en velsignelse.

Lunsj var paa McDonalds. Naturlig nok annerledes, siden de ikke spiser saa veldig mye kukjoett her, og det var derfor vi dro dit. Kylling-big macen (som heter maharajah mac elns. - ikke toeys. Ta den, royal with cheese.) var... annerledes.

Paa kvelden spiste vi pussig kinesisk, og dro deretter til takbaren paa en av byens fineste hoteller for aa drikke litt oel. En ting som er fint eller guffent avhengig av perspektiv, er at man i India kan gaa i slackeklaerne sine paa et ekstremt fint hotell og bli moett av et digert smil. Dette fordi en har en langt viktigere kvalitet enn aa vaere velkledt - nei, ikke penger - men den uvurderlige kvaliteten "hvithet". Positiv-rasisme er ikke saa veldig kult, men det foerte til en ganske trivelig kveld ut der jeg fikk diskutert litt norsk historie med en ung indisk politikerbroiler. (Som hadde ganske bra peiling, i grunn.)

I horoskopet mitt sto det at jeg skulle paa en pilegrimstur i gaar. Passende nok siden vi sto opp, sjekket ut, spiste frokost og kom akkurat i tide til aa ta en buss til hellige Varansi, der vi er naa. Varanasi er en ekstremt hellig by (ja, det er en del hellige plasser i dette landet), med masse ghater ned til Ganges. Vi tok en ikke-air-condition lokalbuss, som kjoerte melkeruta. Jeg har det siste doegnet hatt den hompetitten-hompeteia-sangen til Alf Proeysen paa hjernen. Kombinasjone av bussens manglende fjaering og den tidvise veikvaliteten kunne med hell vaert med i en av de der gamle milkshakereklamene. Legg til at det var en gammel mann som ropte hoeyt om nasjonens stolthet og gud en stund av veien, og at bussen maatte stoppe fordi konduktoeren skulle anmelde en av passasjerene, saa er det et under at turen var saa fin som den var.

Mer om Varanasi kommer senere. Naa er det middagstid. Dessuten er jeg ikke sikker paa om den oegla som henger paa veggen over meg og titter paa meg har helt hederlige hensikter.

Chai drukket: 50
Apekatter sett: 63

søndag 20. september 2009

Rishikesh

Da har vi vaert i Rishikesh en del dager og det er paa tide aa begynne aa bevege paa seg. Faktisk ramlet det murpuss fra taket ned i tastaturet mitt mens jeg skrev den setningen, saa det er mulig at huset jeg sitter i er enig.

Som Elin skrev har det vaert skikkelig sloevt. Men det har vaert behagelig. Vi har bodd i Laxmanjuhla, den slacke backpackerdelen av byen, og tatt to utflukter til Swarg Ashram, den slacke ikke-saa-backpackerete delen. Mye av tida har gaatt med til aa lese pensum og romaner, drikke te, og sloeve - men jammen har det vaert greit.

Byen, og i alle fall Laxmanjuhla, baerer klart preg av aa vaere et turiststed. Selv foer backpacking ble den store tingen har det vaert en pilgrimsby, siden den ligger ved Ganges og har flere markante templer i relativ naerhet. Naa, med inntoget av israelske, skandinaviske, israelske, amerikanske, tyske, isrealske og israelske (ingen gratispoeng for aa gjette hvilket land unge israelere pleier aa dra til naar de har gjort ferdig verneplikten) backpackere er nok Rishikesh mest en turistby.
I saa maate ville det kanskje vaert mer interessant aa vaere her senere paa turen, naar en pause fra kulturkollisjonen ville vaert mer noedvendig - men det har det egentlig ikke vaert naa. Vi har ogsaa vaert her akkurat for kort til aa ta noen saklige kurs, og jeg har vaert akkurat for lat til aa ta et en-kvelds-kurs eller noe slikt. Men helt innholdsloest har da oppholdet slett ikke vaert. Noen hoeydepunkt:

  • Kveldspuja til Ganga, der man sender lykter nedover elva i moerket. Vi kjoepte blomster med lys for aa sende ned til en relativt blu pris fra noen tiggerunger og deltok i saa maate i tilbedelsen av mor Ganga. (Selv om min lykt aldri kom ordentlig ut paa elva, men stranda inne ved land. Jaja.) Saa kom det en annen unge som ville selge oss en slik blomsterlykt, og sto og maste leeeenge selv om vi sa vi allerede hadde gitt et offer. Til slutt kom mora hans og var ganske irritert for at han proevde aa selge lykta han hadde faatt til aa ofre til Ganges, og fikk ham til aa legge den fra seg i elva. Ganske artig.
  • Aa bade i samme elv paa et sted der den er ren. (Og kald, riktignok. For ikke aa nevne full av stroem, saa det ble mest aa base inne ved land. Jeg tilbringer mye tid i aa sitte paa grunt, hellig vann.)












  • De trivelige tyske arkitektstudentene som vi hang sammen med en par dager.
  • Begrepet "daeven sjakke".
  • Massasje fra en litt tannhaftig kar som ikke snakka spesielt godt engelsk. Gaar innenfor slacking antar jeg, men etterpaa ga han meg et Shiva-mantra og prata lenge om Gud, shakti, og hvordan han og en prest fiksa beinet til en kompis av ham etter at han var blitt paakjoert av en full trailersjaafoer. Saa vidt jeg forsto i alle fall. Jeg snakker jo ikke hindi.
  • Haarklipp, barbering og ogsaa massasje (!) fra en skallet pussig frisoer. Han ville ikke gi meg en pris foer han startet, saa jeg skjoente hvilken retning det gikk i. Det var naar han hadde hatt rosevann i fjeset mitt, massert hodet og armene mine og fant fram en slik metalldings til aa massere hodet til folk med at jeg skjoente hvilken retning det gikk i. Heldigvis hadde jeg prata med en av foer nevnte tyskere og visste hva en haarklipp og barbering laa paa i pris, og ga ham litt ekstra for massasjen (som jeg strengt tatt ikke hadde bedt om). Haaper likevel han var fornoeyd - for min del var det helt klart den beste trettenkroners haarklipp-barbering-massasjen jeg har hatt. (Takk til Jorg som fikk meg til aa innse at aa klippe seg FOER man drar til India er som aa toerke seg foer man har dusja.)
  • Apekattene ved brua som, akkurat som guiden paastar, hopper rundt og er latterlig soete.













Latterlig!


Det var vel det for denne gang. I dag gaar turen videre til Allahabad, der britene overga makten til et uavhengig India formelt og mye av motstandskampen ble organisert. I tillegg er det en hellig plass siden det er der flere hellige elver moetes. Etterpaa gaar turen til Varanasi, den hellige byen. Det er rimelig mye som er hellig i dette landet ja, for den som maatte lure.

Chai drukket: 39
Apekatter sett: 52

lørdag 19. september 2009

Bilder...

... skal vaere lasta opp naa.

De ligger her.

torsdag 17. september 2009

Amritsar-> Chandigarh-> Rishikesh

Steike ta, for en tur.

Sjåføren som skulle ta oss med til busstoppen kom en time for tidlig. Vi turte ikke å vente, i tilfelle det var vi som hadde feil busstidspunkt. Det var det ikke. En time venting på bussen før sola sto opp. Når vi først kom oss på bussen viste det seg dog at det var en salig fin luksusbuss, og det var ikke noe problem å sove som steiner. Litt mer slitsomt ble det av at - vel, jeg føler at vi har en ganske personlig tone her, så la meg være ærlig: magen vinket ikke akkurat med flagg og blåste i trompeter av glede akkurat. Men litt imodium og noen gode timer søvn senere var vi i Chandigarh.

Chandigarh

Jeg kan ikke påberope meg for mye kunnskap om Chandigarh, for vi var vel tilsammen der bare tre timer eller noe slikt. En yoghurt var frokosten kroppen min gidda, så var det rickshaw til Nek Chand Rock Garden. Jeg vil si at på de tre timene fikk vi se de to mest imponerende tingene med byen. Det ene er arkitekturen.

Chandigarh er en konstruert by, som var ment å være et lysende symbol på Indias fremtid av Nehru. Den ble tegnet av Le Corbusier, og består av klare firkantede sektorer. Byen er ekstremt systematisk, gatene er renere, trafikken er roligere. I så måte et ok sted, men Chandigarh er en forretningsby, og er visst ganske så dyr å bo i.

Den andre tingen verdt å se er Nek Chand Rock Garden. Vel verdt å lese om, men korthistorien er at Nek Chand Saini var en vei-inspektør som begynte å lage kunst av søppel fordi det var praktisk. Dette fortsatte han med til han hadde bygd en park som dekte et digert område, og når myndighetene oppdaget det ga de sin velsignelse, og ga ham anledningen til å utvide arbeidet. Noe av det som gjør det såpass spesielt er kvantieten - en skulptur av en dame laget av gamle armbånd er så sin sak, men når det er femti av dem og alle har forskjellige ansiktsuttrykk blir det noe annet.

Etter hagen var begge våre syke skrotter ganske slitne, og vi hadde egentlig gitt opp å rekke den ene direktebussen til Rishikesh som gikk tidlig den dagen. Men i et tilfelle av ekstrem effektivitet klarte vi det, og tilbragte sju-åtte timer på melkeruta ut i provinsen.

Rishikesh

Når bussen stoppet ved Haridwar - byen før man kommer til Rishikesh - merket vi at det plutselig var en hel hurv med backpackere som kom på bussen som så langt hadde vært mest brukt av lokale. Og det er ikke rart. Rishikesh er en trivelig plass ved Ganges, der The Beatles møtte sin berømmelige læremester Maharishien. (Og også ble skuffet over ham etter at de innså at han var ganske snuskete og grådig.) Her er fortsatt en hurv av yogier og babaer (genuine og ei), og i tillegg en ganske stor New Age-enklav.

Siden det er et backpacker-sted har alle restaurantene like menyer, som er ekstremt lange og alltid inkluderer både pizza og israelsk mat. Det går an å finne på ting her, men så langt har vi latt være til fordel for å slappe av, at valg jeg forsvarer fullstendig. Det er mulig det blir et kort yogakurs eller noe annet på sikt, men inntil videre er jeg godt fornøyd med at jeg er frisk og rask igjen.

Chai drukket: 29
Apekatter sett: ca. 20

onsdag 16. september 2009

Ut fra venterommet

Nå er det en stund siden sist oppdatering, så da slenger jeg ut en par av de tingene jeg har skrevet samtidig. Bilder kommer forhåpentligvis også nå, såfremt jeg får lasta opp.

Amritsar på tolv timer

Vi visste ikke hvor lenge vi ble i Amritsar, så vi la en ganske ambisiøs plan for hva vi skulle få med oss. Det førte til at vi så alt vi trengte den første av to dager i byen og var veldig stressa, og deretter hadde en relativt rolig dag - egentlig en grei måte å gjøre det på.

Det Gyldne Tempelet var ganske enkelt fantastisk. Jeg har begynt å få en blind, usunn tiltro til at sikher kan alt. Ikke bare vakkert, men veldig godt vedlikeholdt og ryddig. De serverer gratis mat til alle pilgrimer, og har en av de mest effektive kjøkkenene jeg har sett - og maten var slettes ikke ueffen. (Svart dal, en potetsak og chapati.)

Neste steg var å ta en kikk på Jallianwalla Bagh. Absolutt verdt et besøk, absolutt guffent. Korthistorien er at det er der en britisk general åpnet ild på masse demonstrerende sivile uten forvarsel. Nå er det et veldig fredelig minnesmerke. Det verste er kanskje brønna folk hoppet ned i fordi det var det eneste stedet man kunne få dekke fra skuddene - problemet er at veldig mange tenkte dette, og resultatet var at over hundre lik ble fisket opp fra brønna senere - druknet, presset ned i vannet av alle de andre som hoppet. Litt absurd var det da når det kom indiske turister og ville ha bilder med meg siden jeg var en stor underlig hvitting, men jeg stilte nå opp. Jeg føler at jobben som turistattraksjon passer meg godt, selv om det var et litt underlig sted å være det på.

Det siste å gjøre er selvfølgelig å dra til Wagha-grensen og se når den indisk-pakistanske grensen stenger. Hotellet vårt organiserte det for oss, så vi delte bil dit med en veldig trivelig indisk storfamilie som ikke snakket et ord engelsk. På veien til grensa stakk vi innom et tempel, som viste seg å være Durgiana Mandir - den eneste tingen vi egentlig ikke trodde vi rakk. Et finfint hindutempel i litt samme stilen som det Gyldne Tempelet. Noe av det hyggelige med det stedet er at masse sikher også kommer dit for å tilbe, akkurat som masse hinduer går til det Gyldne Templet. Jeg er nå engang akkurat så idealistisk fortsatt at religiøs toleranse gjør meg litt blid. Etter en kort stopp dit gikk turen videre til grensa.

For å forklare: når grensa mellom Pakistan og India stenges er det ikke bare rutine. Det er show. Masse tilskuere samles på hver side av grensa, heier og hoier for sin side og vifter med flagg. Det er som et sportsarrangement. Flaggene tas ned samtidig. Soldater med enorme barter og tåpelige hatter går på veldig rare måter fram og tilbake fort. Noen av dem danser en liten dans,. Folk jubler. Og alt dette kan man gjøre når det er kjempevarmt, med konsertalbuene ut, og en liten veldig svett inder i armhula!
Men artig var det.

(Fordi jeg ikke har publisert dette før nå vet jeg ikke hvor mange te jeg hadde drukket på dette tidspunktet, men antall aper var på 0.)

lørdag 12. september 2009

Venterommet

Jeg har begynt aa skjoenne at det er det Delhi er, verken mer eller mindre. Foerst spoer folk hvor lenge du har vaert, og har du ikke allerede vaert mye ute og reist spoer de hvor du skal. Det er ingen som drar hit kun for aa slenge rundt i Delhi. Egentlig forstaaelig. Misforstaa ikke, det er en finfin by, men det er da en del mer India aa se. I kveld gaar turen retning Amritsar for aa se det Gyldne Tempelet, en stor sikh-helligdom, og jeg maa si at jeg gleder meg til aa komme meg ut at Delhi. Det betyr selvsagt at naa som jeg har en ganske grei komfortsone i Pahar Ganj saa skal jeg bryne meg paa det indiske togsystemet og til en helt ny by - det hoerer med. Men hva har jeg faatt med meg mens jeg har vaert her?

Pahar Ganj
Gryta der vi bor er egentlig riktig saa kos. Her er kyr, rickshawer, fine biler og folk med toemmer i trillebaarer, og gata navigeres ved bilhorn og hoing. En faar kjoept det aller meste her, og det er nok av trivelige steder aa sette seg ned og ha grei ro til aa lese pensum eller hva det skulle vaere.

Pahar Ganj er kjernen i venterommet, selve backpackerhovedkvarteret. Det kryr av folk paa vei til eller fra her. Til lunsj i dag prata jeg med en oesterriker som hadde bodd i India i 15 aar. Det viste seg at han kjente en amerikansk dame som hadde funnet en type magisk tre som blokkerte ut elektriske stroemninger fra folk eller rom som han kunne selge. Jeg slo ikke til, saa det kan hende jeg gikk glipp av mitt livs handel.

Old Delhi
I gamlebyen er alle vaate. Om det er fordi det poesregna akkurat naar vi var der har jeg ikke faatt samla nok empiri paa. Bydelen i seg selv var baade fin og vakker, men som Elin har skrevet i sin blogg lyktes vi egentlig ikke i aa oppnaa noe av det vi kom for. Vi fikk i alle fall testet det eminente metrosystemet. (Og jeg saa en veldig liten hund som det var litt uklart om levde eller ikke, men den rykket litt til etter en stund. Dessuten hadde den litt melk i en bolle, saa oddsene er gode for at noen fulgte med den.)

Connaught place
En av de mer vestlige stedene i byen, med en god del store europeiske kjeder. Det betyr fortsatt ikke at det ikke finnes noe liv og roere paa gata, men oddsene er lavere her enn ellers for aa stoete paa noen som sitter paa gata og selger paan. Paa den andre siden er oddsene ganske hoeye for aa stoete paa noen som vil selge deg et indiakart eller et portabelt sjakksett - men det gjelder jo de fleste stedene. Da er det greit aa ha inn en frase paa hindi: nahin chahiye - "det behoeves ikke". Det er nyttigere enn aa bare si nei paa engelsk, spesielt siden de fleste blir enten fornoeyde eller lattermilde over at du bruker hindi.

New Delhi
Nasjonalmuseet var ganske saa toeft. Vi skulle egentlig tar en rundtur med turistbuss i gaar, men siden hale-enden av monsunen henger i ville turen tatt fem ganger saa lang tid pga. veitilstand, saa vi tok inn museet for aa gjoere noe turistete i stedet. Veldig mye kult der, som jeg skal skrive litt mer om etterpaa tror jeg.

For aa oppsummere er India fortsatt temmelig eksotisk, og det er en klar sjarm i at noen koker te paa gloedende kull like utenfor den moderne internett-kafeen.(Som gjerne ligger i et hus som ble bygd delvis i marmor for deretter aa forfalle.) Men aa skrive om Indias kultur, og hvordan den er et amalgam av nytt og gammelt og denslags har folk gjort foer meg bedre, saa jeg vil heller sette opp enda en punktliste over ting jeg syntes var spesielt raffe:

  • Sykkelrickshaw-karen som sykla oss til Connaught Place til en god pris, og ble veldig glad da han fant ut at vi var kristne. (Det vil si, han lurte paa om Norge var et muslimsk land og jeg sa kristent, saa det gaar mye paa det samme.)
  • Autorickshawsjaafoeren som kjoerte oss til metroen til en daarlig pris (det regna da ogsaa), og paa en fem-minutters tur proevde aa ta oss med til en butikk, faa oss med paa sightseeing, selge oss sprit og be om godteri til ungene sine - alt uten stor grad av innlevelse.
  • Aa prate med en trivelig gammel tysk backpacker paa taket av hotellet, og som laante guiden vaar litt for aa se hva han skulle finne paa naar han foerst var i India igjen.
Chai drukket: 16
Apekatter sett: 0
(Fire katter paa taket til hotellet er det naermeste saa langt.)






onsdag 9. september 2009

1 doegn + i Delhi

Hva skal man si?

Det foerste som moette meg naar jeg kom ut av flyplassen var en kar som prata med meg, lurte paa om jeg skulle ha en prepaid taxi, og bar sekken min bort foer jeg rakk aa summe meg. Alt godt en har lest om aa si nei ble feid til side og jeg fulgte troskyldigst etter. Selvsagt hadde jeg paa ingen maate mynt aa tipse ham med, saa i saa maate var det han som ble lurt. Ikke for det, i saa maate gikk jeg ut som seierherre i forhold til indisk kultur, og naar jeg kom paa det ble jeg langt mindre stressa.

Naar det foerst er sagt synes jeg egentlig ikke Delhi er saa fryktelig truende eller masete. Joda, folk prater til deg en del og vil oftere eller ikke selge deg noe (artige floeyter, turer til Kashmir, oererens), men det er grenser for hvor mye traumer en faar av det. Dette kan hoeres farlig macho ut, saa det er vel viktig aa presisere at mitt positive foersteinntrykk kanskje har litt aa gjoere med at jeg har med meg Elin som er roen selv.

I loepet av de fem foerste minuttene mine i Pahar Ganj hadde jeg sett en hellig mann i rickshaw, en ku som tissa i gata, og en hurv med gatestands. I saa maate fikk jeg en lynutgave av India. Den foerste inderen jeg prata med var kjempehyggelig, lurte paa hvor jeg var fra og om haarfargen min var naturlig. Den foerste ikke-inderen jeg prata med var en kjempefull ire som prata litt hoeyt om halvsnuskete ting. Saa mye for slitsomme indere.

Jeg tror ikke egentlig det er plass paa internett til aa notere ned alle inntrykkene som har vaert ila et doegn pluss her i landet, saa jeg kommer med noen sentrale punkter. Her skulle det vaert et kolon, gitt.


Ekornene i India er pokker saa smaa.

Chai smaker bedre fra smaa boder paa gata enn fine restauranter.

Jeg hadde en hyggelig samtale med en tiaaring som proevde aa selge meg noe. Jeg var ikke interessert, men han syntes det var veldig artig at Norge var saa lite og kaldt.

Stigende opplevelser paa maten. Paa kvelden spiste vi paa et sted som het Metropolis som var ganske fancy og hadde veldig god, uh, indisk. Der vaaga jeg meg til og med paa kyllingen, og den smakte utmerket. (Selv om retten i seg selv hadde en underlig baconsmak som maa stamme fra grillingen.) Skulle bare oenske jeg ikke visste at det er rom i den indiske whiskyen, det gjoer meg perpleks.

Elin tar seg bra ut i salwar kameez.

Jeg er glad min mor laante oss en veldig praktisk bag, for uten den ville vi ikke hatt noe som helst aa frakte alt det man trenger rundt omkring.

Aa prute er ikke SAA vanskelig her - selv naar man egentlig har blaast det ved aa ikke virke misfornoeyd med den opprinnelige prisen gaar at den aa faa dratt lenge nok paa det til aa faa med en sak til paa kjoepet til en rimelig pris. (Altsaa fortsatt mer enn lokale vil regne med aa betale, men tross alt, naar en er vant til aa svoemme rundt i en bolle med smult her i nord maa da det vaere greit.)

Jeg tror jommen jeg liker dette landet her.

Chai drukket: 7
Apekatter sett: 0

tirsdag 8. september 2009

Heathrow

Heathrow er egentlig en ganske framifrå flyplass. Maten er som forventet middelmålig, men: i motsetning til på de fleste andre flyplasser jeg er kjent med, slett ikke dyr.

Ellers har det på ingen måte sunket inn at jeg er på vei til et annet subkontinent og skal oppleve spennende ting og denslags. Inntil videre forblir greit priset flyplassmat det sterkeste inntrykket. (Selv om jeg en gang i blant ser ut til å ane at jeg er på vei til et sted som skal være spennende og må holde tilbake en impuls om å fnise som en liten jente, men det kan jo skje ellers også.)

Det er i alle fall merkelig at jeg for en par dager siden satt i skogen og lekte viking og nå er på vei til India. Men det var fantastisk godt å bli kvitt skjegget.